GULLKANTET: New Jersey-rapperen Fetty Wap under MTV Awards. Foto: Scanpix.
GULLKANTET: New Jersey-rapperen Fetty Wap under MTV Awards. Foto: Scanpix.Vis mer

Romantisk revansj

Rapperne har begynt å snakke om kjærlighet igjen. Det er det all grunn til å glede seg over.

Noe underlig har skjedd. For i 2015 er hiphop en langt mer romantisk musikksjanger enn sin bløte fetter, R&B. Tradisjonelt har arbeidsdelingen vært slik: Rappere rapper kynisk om sex, R&B-artister synger forførende om kjærlighet. Men nå er alt dette snudd på hodet.

Og det er den mannlige
R&B-en som lider. Etter The Weeknds gjennobrudd for noen år siden, har sjangeren blitt sur, selvmedlidende og i overkant macho. «It's a lot of girls at the club we just left / You got my time, girl, don't you disrespect it,» sutrer Trey Songz på ferske «Don't Play».

Etter så mange drinker som han har spandert på henne, er det siste han vil høre «slow down». Som vel er nøyaktig det noen burde sagt til herr Songz før han spilte inn låta. Lite er mindre sjarmerende enn en riking som oppfører seg som om han har krav på sex etter å ha spandert et par drinker på en ukjent kvinne. Men oftere og oftere møter vi en desillusjonert R&B-sjanger, som ikke bryr seg om å forstå kvinnene den forsøker å forføre, og som ikke har tid til romantikk.

I hiphopsjangeren er
det nå motsatt, og omslaget er smått historisk. Ta for eksempel Fetty Wap, en enøyd, ung rapper fra Paterson, New Jersey, som for øyeblikket ligger på tredjeplass på Billboards Hot 100 — på vei opp. Låta det er snakk om heter «Trap Queen», og du har kanskje allerede hørt den, for den er B-Listet hos P3. Oppsiktsvekkende nok, for «Trap Queen» er en låt som ikke bare høres ut som om den er spilt inn på et kjøkken i Atlanta, Georgia, med crack-gryta putrende i bakgrunnen.

Den handler om hvor koselig det er å ha kjøkkenet fullt av putrende crack-gryter - så lenge man er to som kan stulle og stelle med dem. At det Fetty Wap gjør er fullstendig ulovlig, er også fullstendig irrelevant. Det eneste Wap er opptatt av, er hvordan kjærligheten til jenta han er sammen med fyller hverdagen med mening. Bare hør på refrenget:

And I get high with my baby,
I just left the mall, I'm getting fly with my baby, yeah!
And I can ride with my baby
I be in the kitchen cookin' pies with my baby!

Fetty Wap og kjæresten hans gjør alt mulig, og de gjør det sammen. De røyker seg høye sammen. De drar til kjøpesenteret for å shoppe fine klær sammen. De kjører rundt sammen. Og de lager pai sammen på kjøkkenet. Det er gjennomført dagligdags alt sammen. Stort mer romantisk enn det blir det faktisk ikke i en poplåt i 2015. Den tungt syntetiske beaten forsikrer oss om at Wap snakker fra et sted der han føler seg hjemme.

Du kan jo ikke lyve på kjøkkenet. Det går bare ikke.

Og det er på kjøkkenet det skjer. Fetty Wap passer på å begynne førsteverset med begynnelsen, den første hilsenen mellom de to elskende:

I'm like «hey, what's up, hello!»
Seen yo pretty ass soon as you came in that door
I just wanna chill, got a sack for us to roll
Married to the money, introduced her to my stove

Her går det unna, fra hei-hallo-hallo og kjærlighet ved første blikk til han deler av godene sine og lar henne møte komfyren han koker dopen sin på. Men hei-hallo-hallo-et er selvsagt ikke bare stilet til henne, men også til oss, lytterne, som liksom blir ønsket velkommen inn i varmen vi også. Når han viser henne rundt, tar han også oss med inn i sin wapske verden.

Det overrumplende ved denne hjertelige velkomsten understrekes ved måten åpningsverset er bygget opp på. Rapvers har som regel enten 12 eller 16 linjer — enten tre eller fire ganger fire. Men Fetty går for tretten. Det betyr at han begynner en linje før han egentlig skal, før intropartiets fire takter er over.

Der sitter du og venter på at låta skal begynne, og så hopper Wap liksom plutselig frem med sitt hei-hallo-hallo, tar deg i hånda og  trekker deg entusiastisk inn på kjøkkenet, der komfyren står og putrer — den paret lager pai på i refrenget.

De to er ett fra begynnelsen. Han lærer henne å koke dop, tar henne med til «bandoen», og nøyaktig halvveis ut i verset begynner de å legge planer sammen, om å kjøpe matchende lamborghinier. Deretter blir han med henne til strippeklubben der hun jobber for å se henne danse. Her dukker også noen hatere opp — noe som kanskje ikke er så rart, i og med at tilstedeværelsen av en kjæreste sikkert ødelegger en del av klientellets fantasier.

Men poenget er uansett at Wap og kjæresten nekter å la noe ødelegge det gode humøret, og omdøper haterne til «fans».

Og når refrenget treffer, er det som om en demning brister. De tretten opptaktslinjene rimer alle på «-oh», rappet over en trommeløs sitring. Spenningen stiger, snart må noe skje. Når de tunge trommene endelig slippes løs, samtidig som Wap bryter rimet og kaster seg ut i «And I get high with my baby!», føles det som en forløsning. Låta flommer over av yr, romantisk lykke.

Sånn har det, mildt sagt, ikke alltid vært. Helt siden slutten av åttitallet har rappere hatt et mildt sagt anstrengt forhold til kjærlighet mellom menn og kvinner som overskrider den fysiske akten.

LL Cool J ble latterliggjort da han slapp «I Need Love», låta som gjorde ham til superstjerne, i 1987. Men på åttitallet fantes det likevel det en viss åpenhet for at man kunne behandle romantiske følelser i raplåter. Da Slick Rick rådet oss til å «Treat Her Like A Prostitute» var det fordi han syntes det var så himla vondt å bli dumpa av jenter, «cause all they do is to hurt and trample». Men da gangstarappen festet grepet— Snoop Doggy Dogg var Slick Ricks viktigste disippel — forsvant også drømmen om romantisk kjærlighet ut av bildet. «I'd rather be with you, babe,» sang Bootsy Collins. «I'd rather fuck you» het det hos N.W.A., over samme sample. Her er det valget av én kvinne over en annen som må forsvares: akkurat denne jenta er eksemplarisk fordi Eazy-E slipper å be henne ut på middag. Hun er fornøyd med å bli pult.

Mange vil primært høre misogyni i slike låter. Jeg hører mest et generasjonsoppgjør. En følelse av at alt er forandret, av at spillereglene foreldregenerasjonen fulgte må forkastes. Foreldrenes musikk var soul og funk, historisk knyttet til en borgerrettighetsbevegelse i vekst. Frem til 1970 hadde svarte menn og kvinner i USA større sjanse for å bli gift enn det hvite menn og kvinner hadde.

Men i 1971 lanserer Richard Nixon sin «krig mot narkotika», som Ronald Reagan intensiverer. Og fra 1984 slår crack-epidemien hardt inn over Amerika og rammer den fattige, svarte befolkningen hardt. Borgerrettighetsbevegelsen går opp i limingen, gjengene tar over. Kriminaliteten, avhengigheten og volden skyter i været. Stadig flere svarte menn havner i fengsel, mens færre og færre svarte par gifter seg.

Ekteskap blir noe hvite folk driver med. Hiphopgenerasjonen vokser opp uten fedre. Det er ikke dem som hylles på rapskiver, men mødrene som har ofret alt for å oppdra ungene sine. Det desillusjonerte blikket på verden blir en identitetsmarkør som skiller den nye generasjonen fra de romantiske fedrene, som sviktet da det gjaldt.

Intimitet blir et problem de store rapperne på nittitallet sliter med å løse innenfor rammene av sjangeren. Når Notorious B.I.G. rapper om drømmedama i «Me and My Bitch», er hun trygt uoppnåelig fordi hun er død. Når 2Pac rapper om «Me And My Girlfriend», er «dama» pistolen hans. Bare Wu-Tang Clan's Method Man makter å skjære igjennom skuddermudderet. Hans «All I Need» er en av tidenes aller sterkeste kjærlighetslåter nettopp fordi den tør å være uforbeholden innenfor en sjanger som har avskrevet kjærligheten: «Shorty I'm there for you any time you need me, / For real girl, it's me and your world, believe me!»

Det finnes absolutt andre raplåter om kjærlighet, ikke minst utover på totusentallet. Men de fleste lider under en tenkt arbeidsdeling mellom hiphop og R&B, etter formelen sang = følelser / rap = kropp. Derfor griper man raskt etter følsom liveinstrumentering og huker inn minst én R&B-vokalist når man vil si noe djupt om kjærleiken. Tidvis funker det, men ofte får man inntrykk av at artisten gjør slike låter utelukkende for å tilfredsstille et platekjøpende kvinnelig publikum. Han ville helst gjort noe annet. 

Først med Lil' Wayne skjer det noe. Wayne rapper med en inderlighet og en intensitet som pulveriserer enhver distanse, også den mellom sex og kjærlighet, hiphop og R&B. Og etter ham kommer Drake, som blander innflytelsen fra Wayne med like deler Kanye West — og Trey Songz.

Drakes gjennombrudd, «Best I Ever Had», er en rendyrket kjærlighetslåt der den som synger også er den som rapper: «Sweatpants, hair tied, chilling with no make-up on, / That's when you're the prettiest, I hope that you don't take it wrong.» Men hos Drake finnes det fortsatt to registre, tidvis i konflikt: den følsomme R&B-sjarmøren og den breiale rapperen som gjerne vil være en av gutta, men som får ord på seg for å være bløt.

Sammensmeltningen kommer med Future, som får en hit med «Turn On The Lights», der han ber oss om å skru på lyset så han kan finne jenta han drømmer om. Men — og her kommer poenget — han gjør det over en blytung sørstatsbeat som man kan koke dop til på et kjøkken i Atlanta. Sang og rap glir over i hverandre.

Future blir rappens selverklærte astronaut, på jakt etter emosjonell virkelighet.

Rekruttene har ikke latt vente på seg. «Told my baby next february we're married!» rapper Young Thug på debuten «Barter 6», og hoier «We're black!» i bakgrunnen, som om det å være svart plutselig er grunn nok til å gifte seg. Samme dag som albumet kom ut, kunngjorde han forlovelsen.

Thugs tidligere makker, Rich Homie Quan, går enda lengre, og skriver en hel låt om å ville gifte seg på sin siste mixtape. «Take My Hand», heter den, og er uforstilt romantisk: «Baby, let's get married», vræler Quan på refrenget, og fortsetter: «We can walk down the aisle, / Baby let's get married / I'mma give you a child / Take my hand, I'mma take yours too / Take my hand, I'mma take yours too.»

Alt sammen sunget som om det sto om livet.

For yrheten vi hører hos disse unge rapperne handler ikke bare om deres private følelsesliv. Den handler også om en fremtid der kjærlighet og hiphop ikke lenger trenger å være segregerte størrelser, skilt ved fødselen og bare tidvis ført sammen i det kommersielle fornuftsekteskapets navn.

Den svimlende lykken som løfter Fetty Waps «Trap Queen» til himmels handler om nettopp dette: at fellesskapet kanskje likevel er mulig, på egne premisser. At kartet ennå ikke er ferdig tegnet opp. At fremtiden ligger åpen.