Romantiske opprørere

Litt overflatisk sagt handler Erik Bystads nye essaysamling om den romantiske opprøreren fra Kristus til 1960-tallets langhårete hippier. En rekke av de mer kjente diktere og tenkere innenfor denne tradisjonen er omtalt.

Noen, som Fjodor Dostojevskij og Olav Aukrust, får et nærmere besøk.

I Aukrust-essayet foretar Bystad et ekskurs der han tar til orde for at man bør gi ord til den kritikken som mer eller mindre uuttalt omgir skjønnlitteraturen i Norge. Genier er ikke noe som spretter opp som sopp etter regnvær, sier han. Og tilføyer: «Eller for den saks skyld oppstår som en følge av innføringen av innkjøpsordningen for skjønnlitteratur.»

Bystad mener man har overtatt «en anskuelse, en idé om den skapende kunstneren, men samtidig mer eller mindre tømt ideen for innhold, latt den bli allmenn, demokratisk og prestisjegivende for den som omfattes av den».

Dette er en ytterst kontroversiell påstand og tar lite hensyn til den kjensgjerning at innkjøpsordningen for norsk skjønnlitteratur utvilsomt har hjulpet fram en eksperimenterende, marginal og ofte original litteratur som ellers ikke ville fått materielle vekstvilkår.

Ellers kan man være enig med Bystad i at «hele kunstnermytologien bør forkastes som meningsløs i dagens samfunn». Men det forhindrer ikke at man verner de praktiske ordningene som har gitt gode resultater.

Innsiktsfull

La imidlertid ikke dette anmelderutfall skygge for den kjensgjerning at Bystad har skrevet en innsiktsfull og lesverdig bok om det romantiske opprørs vesen. Ikke minst syns jeg hans nylesning av Olav Aukrust rydder unna en del av de fordommer som har vært knyttet til denne poeten. Bystad peker på at Lom-væringen gjennom sin visjon av det bygdenorske og lokale samtidig søkte å komme bortenfor dette, og fatte en virkelighet som ellers ligger utenfor vår sanseverden.

Dikteren Aukrust strebet etter, helt i pakt med den romantiske opprørstradisjonen, å komme i kontakt med det hellige og det ytterste. Derfor finner vi hos ham «den himmelvendte, vertikale orienteringen som hører individuelt liv til, som angår vår indre virkelighet, men som så mange mennesker i dag har tapt forbindelsen med».

Ellers er vi omgitt av «massesamfunnets kvelende abstraksjoner», sier Bystad, som flere ganger kommer med utfall mot den overflatiske og uegentlige livsmåten i det vestlige, sekulariserte samfunn. I det hele tatt kommer Vestens kultur ifølge Bystad ganske så til kort når det gjelder å måle dybdene i eksistensen, selv om vi tar den kristne religion til hjelp.

Noe av det mest interessante ved Bystads bok er hans analyse av 60-tallsgenerasjonens opprør. Han peker på frapperende likheter med det romantiske opprøret, men like mye på ulikheter, og han er slett ikke blind for de nedslående og hule sidene ved ungdommens revolt, og nevner blant annet ettervirkningene. Hans konklusjon kan lyde svært drastisk: «Prinsipielt er det ingen forskjell på besettelser, og slikt sett kan gjerne ungdomskulturen slås i hartkorn med vårt århundres politiske massemyter.»

Jo, her finnes nok stoff til mange kulturdebatter. Og det bør man takke Erik Bystad for.