Romeo must die

Gutt møter jente og slår vilt rundt seg.

William Shakespeares drama tåler resirkulering og nyversjoner. Men skuespillets ånd, sjel og handling er her forrykket i sine grunnvoller. Å kalle «Romeo Must Die» en Shakespeare-vri er et nødens rop på et alibi for et voldsepos.

Vår «Romeo», Han (Jet Li), er den fortapte sønn av en kinesisk mafiaboss i USA. Mannen slår seg ut av fengsel i Hongkong, ankommer frisk og uthvilt California for å hevne sin bror, forelsker seg i Trish (Aaliyah) - datter av sjefen for en rivaliserende gjeng svarte banditter. Folk og fe blir så på det nærmeste utradert med spark, slag, pistoler og utallige fall fra store høyder.

Den som ikke et øyeblikk føler ubehag ved å se så mange bli til blodpudding, har et problem. Manus utstyrer personene med en tynt begrunnet rett til å drepe - og det er ikke snakk om James Bonds fantasifulle opptredener på vegne av menneskeheten.

Det bommer på sjangrene: Som drama er det uten dynamikk og nerve, som komedie tungt og umorsomt, i helheten er persongalleriet steindøde prototyper. Forløpet gaper av hull.

Poenget for regissøren og hans mer kjente produsent, Joel Silver («The Matrix»), er kampsekvensene. Opplagt noen fiffige innslag og snertne sekvenser. Hittil usett er røntgenbilder av et par slaktofre. Men det ene drapet tar det andre som i en kjedekollisjon.

Regi og koreografi vil etterape John Woo, minus elegansen og altså uten et holdbart manus. Jet Lis kampscener mangler autensiteten til for eksempel en Jackie Chan.

Jaggu er det moro med vold.

VOLDSEPOS: Slag og spark står sentralt i actionvarianten av Shakespeare, «Romeo Must Die».