Romfarere

Ladies and gentlemen, we are floating in space.

CD: Ifølge Wayne Coyne startet «At War With The Mystics» som et tenkt soundtrack til en liten trollmanns oppdagelsesferd i det ytre rom. Vi snakker altså om et album i den ganske sjeldne sjangeren «delvis gjennomførte konseptalbum».

Finte

Som retorisk finte er denne sjangerdefinisjonen ganske smart: Den gir både rom for låter med titler som «The Sound Of Failure / It\'s Dark... Is It Always This Dark???» og utenomkonseptuelle poplåter som antikjendislåta «Haven\'t Got A Clue» og «The Yeah Yeah Song». Med sistnevnte tar de igjen det gamle Van Morrison-trikset med å plassere det eneste som passerer som en hit som første låt på plata. Låten er fin den, med dobling av tempo og talk box-bruk på refrenget, men den kan ikke matche hiten «Race For The Prize» fra «Soft Bulletin» (som også var plassert som spor nummer én). Og sånn kjennes det litt med hele albumet, at det er bra, men at de har gjort det bedre før, uten at det egentlig bør holdes mot dem.

Nysymf

Men dårlig blir denne Oklahoma-trioen aldri. Man kan diskutere om det er riktig å kalle dem et Pink Floyd for vår tid, om sjangeren med rette kan kalles nysymf, om dyredraktene og plastballene fra konsertene er en nødvendig del av deres prosjekt eller bare staffasje, men det som ikke kan diskuteres, er at dette bandet har flere gode ideer per sekund på plate enn noen av oss får i løpet av 150 arbeidstimer. Idérikdommen og albumkonseptet hindrer ikke at noen av låtene er litt løse i fisken, men er du svoren fan, er det sannsynligvis nettopp disse fyllåtene du lever for.