ÅRVOLL: Skuelystne samlet seg mandag kveld utenfor leiren som romfolk har etablert på en tomt på Årvoll i Oslo. 
 Foto: Tore Meek / NTB scanpix
ÅRVOLL: Skuelystne samlet seg mandag kveld utenfor leiren som romfolk har etablert på en tomt på Årvoll i Oslo. Foto: Tore Meek / NTB scanpixVis mer

Romfolk-sjokk

Vi bør forplikte oss som mennesker til å oppsøke nøktern kunnskap om de «rare og dumme andre», og om vår egen tilbøyelighet til forakt.

Et nytt ord er født: Romfolk-sjokk. Og det er sjølveste sigøynerkongen Rene Karoli som i sitt møte med romleiren på Årvoll i Oslo har fått det. I en reportasje på TV2 på mandag fikk vi se hvordan Karoli (ifølge journalisten «kaller han seg sigøynerkonge», min uthev.) stiller opp i leiren med vistittkort til advokat og et skriv om deres rettigheter. Karoli snakker først om Auschwitz, og peker på de stakkars unge mennene som blir behandlet verre enn dyr. Men det er ifølge oppslaget ikke den elendige tilstanden til folkene på Årvoll som gir Karoli sjokk. Sjokket kommer da han forsøker å snakke med dem på «sigøynerspråket» og de ikke skjønner hva han sier. Bedre blir det ikke da det viser seg at folka på Årvoll ikke er interessert i Karolis hjelp. Dette er ikke mitt folk, sier Karoli. Dette er rumenske folk. Karolis solidaritet og ønske om å hjelpe forsvant med et avfeiende vink mot leiren i det han skyndte seg vekk.

Det er vanskelig å ikke le av den kaotiske situasjonen med den overivrige Karoli som på sitt «urene norsk» snur fra samaritan til sjokkert og vantro da han oppdager at de tilstedeværende ikke snakker hans språk. Og det kan være befriende deilig å få humre litt denne sommeren, hvor det norske nettet nærmest teppebombes av fordomsfulle, voldsleflende kommentarer om romfolk. Hvor noen synes det var en god idé å skyte fyrverkeri mot fattige og hvor enda mange fler uttrykker sin støtte til aksjonen og gjerne stiller med hjelp til å få utrydda pakket på ymse oppfinnsomme måter.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Men nyhetsoppslaget med Karoli er ingen sketsj. Det er heller ikke en episode i serien South Park, som etter all sansynlighet hadde åpnet for latterliggjøring av og potensialer for sjølransakelse også hos majoritetsbefolkningen - de vanlige.

Det er ikke noe nytt at norske medier slår opp «sigøynerkonflikter» som underholdende og lite begripelige motsetninger mellom idioter som opptrer som lettere tilbakestående. Det er ikke noe nytt ved majoritetshumor på bekostning av minoriteter og minoritetsforskjeller man ikke har peiling på. Det kan være befriende morsomt, men det endrer ikke det faktum at dette er blodig alvor for en gruppe mennesker som marginaliseres ytterligere av slike komiske innslag. Det kan kan fort bli for mange forenkelende og fordummende oppslag i en situasjon som skriker etter nyansert kunnskap.

Ifølge Store norske leksikon varierer anslagene for antall rom i verden fra fem til tolv millioner. Det burde således ikke komme som en overraskelse at det eksisterer en rekke variasjoner over romfolkets språk, og at mange grupper ikke er i stand til å kommunisere med hverandre. Også blant et relativt lite folk som samene finnes det ulike typer samisk. Alle samer kan ikke snakke med hverandre, og ikke en gang alle samer snakker samisk. De er fortsatt i sin rett til å omtale seg som samer. Denne typen innsikt om minoriteters språklige og kulturelle situasjon er dessverre altfor ofte fraværende i den offentlige samtalen.

Romfolkets situasjon og reaksjonene de vekker hos oss, kan ikke ses utenfor den historiske og politiske konteksten dette sammensatte folket befinner seg i. De første spor av forfølgelse av romfolket i Europa finner vi fra slutten av 1400-tallet. I det tysk-romerske riket ble det lovlig å myrde sigøynere. Det ble organisert jakt med pil og bue. Det mest prestisjefylte var å skyte diekvinne med barn.

Sigøynernes holocaust, porajmos, tok livet av et sted mellom én og fire millioner mennesker. 1. juni 1938 sendte Himmler ut ordren om å gjøre Tyskland sigøynerrent i løpet av en uke. Det hevdes at så mange som 70 prosent av sigøynerne i nazi-kontrollerte områder og 50 prosent av sigøynerne i det øvrige Europa ble drept under andre verdenskrig.

Etter Østblokkens sammenbrudd har situasjonen ifølge mange blitt verre. Mens kommuniststyrene i øst til en viss grad aksepterte romfolket og sikret arbeid til alle, er situasjonen i dag helt anerledes: Rasismen og forakten som ble holdt i sjakk av autoritære regimer får i dag fritt utløp. Det rapporteres jevnlig om vold, overgrep, mordbranner og systematisk utestengelse fra utdanningsinstitusjoner og arbeid. Mange romfolk er også stats- og papirløse, mangler personnummer og har derfor ikke rettigheter i samfunnet.

Etter Østblokkens fall og utvidelsen av EU har de fattigste av de fattige, de som bor i getthoer uten vann, strøm og kloakk nå fått muligheten til å bevege seg fritt over landegrensene i jakten på et verdigere liv.

Men det er ikke bare fattigfol som i dag er mer mobile enn tidligere. Internettets teknologi og logikk skaper nye rammer for kommunikasjon og artikulasjon. Hva som sies, hvordan og til hvem. Nettavisene er organsiert rundt en klikkbarhetslogikk hvor det gjelder å få ut sakene fort og først, med flest mulig klikk. Bilder og saftige overskrifter får om mulig en enda viktigere funksjon enn i den tabloide løssalgsavisen. I det minste er det viktig på de fleste oppslag på nett. Alle oppslag skal selges, og det er antall klikk som er avgjørende. Nettavisene oppfordrer også til leserdeltagelse, gjennom kommentarer og delinger. Overskriften «Her får sigøynerkongen Karoli romfolk-sjokk» peker på det umiddelbare her og nå, og produserer tabloide nyord som skal friste leseren til å finne ut hva som skjuler seg bak dette fyrverkeriet av en setning. Det er som et helt sigøynerorkester kommer skranglende mellom linjene.

Men med internett er kunnskapen også et tastetrykk unna. Vi kan lett få tilgang til Amnestys sider om romafolkets situasjon i Europa, og norske forskeres rapporter om romfolket i Norge.

Hatet er heller kanskje ikke så eneveldig som det fremstår og lynsjestemningen ikke så utbredt som det kan oppleves på nettet. Mange stiller opp med hjelp til romfolket (også uten medieoppslag), og det finnes mange kloke og gode kronikker og oppslag i sommerens aviser (både på og utenfor nett). Når de massive og aggressive fysiske og verbale angrepene på marginaliserte grupper dukker opp, bør vi alikevel være massivt (sjøl)kritiske. Hvilke myter spilles det på? Hvilke fordommer bidrar vi til å opprettholde? Hva sier reaksjonene om oss som folk og nasjon? Den amerikanske filosofen Judith Butler formulerer i så måte noe tankevekkende i boka Is Critique Secular: Spørsmålet handler ikke om ytringsfrihet, men om hvorfor retten til å hate har blitt så sentral i deler av Europa.

Følg oss på Twitter