Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

- Romfolkdebatten viser hvor skremt vi blir når fattigdommen kommer nær oss

Vigdis Hjorth mener alvor med sin nye bok.

ANSVARSTYNGET HUMOR: På tross av alt alvoret, har Hjorth prøvd å bake inn noen humoristiske elementer også. Særlig på Ap-landsmøtet. Foto: THOMAS HAUGERSVEEN / DAGBLADET.
ANSVARSTYNGET HUMOR: På tross av alt alvoret, har Hjorth prøvd å bake inn noen humoristiske elementer også. Særlig på Ap-landsmøtet. Foto: THOMAS HAUGERSVEEN / DAGBLADET. Vis mer

Les utdrag fra «Leve Posthornet!» her.

- Boka handler om en kommunikasjonsrådgiver som litt sånn tilfeldig — kollegaen hennes forsvinner — kommer til å jobbe for Postcom, de postansattes organisasjon mot innføring av EUs tredje postdirektiv, sier Vigdis Hjorth.

Temaet er uvant.

- Jeg har hovedsakelig interessert meg for utenrikspolitikk tidligere. Men det har vært utrolig morsomt å sette seg inn i sånt som kommunalpolitisk plattform og hvordan fagforbund jobber. Praktiske politiske prosesser på grasrot- og partinivå er det få som vet noe om med mindre de er medlem av et eller annet.

Og inn i dette har hun på forunderlig vis bakt inn tankegods fra Søren Kierkegaard.

- Han sier at man ikke kan lære seg å dannes. Mennesket må selv leve gjennom prosessen med å virkeliggjøre, og ta ansvar for, seg selv. Utgangspunktet for denne boka var at jeg undret på hva det vil si i et menneskeliv. Uten at jeg dermed påstår at det finnes et skjema for den prosessen, det må mennesket foreta på sine egne premisser.

Samtidig som hovedpersonen jobber med postdirektivet, gjennomgår hun en indre reise av kierkegaardske proporsjoner. Hun prøver å tilnærme seg felleskapet.

- Klarer hun det? Du uttrykker tvil om hvorvidt ekte fellesskap overhodet eksisterer?

- Hovedpersonen overrasker seg selv, og finner litt av den følelsen man kan ha når man er sammen på en demonstrasjon for noe viktig (så lenge det ikke blir for sentimentalt og selvfornøyd, slik tilfellet ofte er i Norge). Jeg tror den følelsen er veldig bra. Det handler om en slags tillit til tilværelsen og til livet. Og til at det du gjør betyr noenting, at det å være menneske er et ansvarsfullt foretagende som man skal ta på største alvor.

Utdraget er ifølge Hjorth et forsøk på å veve alle elementene sammen — politikk, eksistens og personlig utvikling. Hovedpersonen sitter alene i en leilighet i Paris, og blir fiksert på tiggerne utenfor.

- Det er ganske selvopplevd. Jeg bodde i leiligheten til Kunstnerforeningen i Paris, og like ved legger de husløse seg tett-i-tett, slik jeg skriver. Det er klart det sier noe om verden vi lever i, sier hun.

- Det er også interessant hvordan vi skremmes av forskjellene, bare se på romfolk-debatten. Vi vil helst ikke se fattigdommen, vi blir urolige av at den kommer så nært oss.

Ansvar, alvor og følelsen av felleskap - boka har klare krysningspunkter med samfunnsutviklingen før, under og etter 22.juli. Men Hjorth hadde et «godt grep» om boka før tragedien rammet. 

- Så det er ikke noen 22. juli-bok.

Men Hjorth er bevisst sin politiske rolle.

- En viktig oppgave jeg kan spille som intellektuell, er å komme inn fra et annet sted og kaste et annet, skrått blikk på politikken, sier hun.

Slik kan hun og andre forfattere nyansere hele det politiske bildet.

- Vi har tid og er enn så lenge ikke avhengige av markedet, med de rammeordningene som fortsatt finnes i Norge.  Vi har ikke noe mandat, vi har ikke lovet noe. Man skal ikke se bort fra at det kan komme viktige politiske vinklinger fra et sånt fritt sted.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media