I deler av min barndom, bodde min far i Spania. Franco styrte landet med jernhånd. Nederst på rangstigen sto «los gitanos», eller sigøynerne, som vi kalte dem da jeg var liten. Akkurat som nå var de nederst og utstøtt.

For meg var dette folkeslaget noe av det mest fascinerende jeg kunne tenke meg. Jeg slukte romantiske ungdomsblader, som levende beskrev en hverdag fylt med musikk, kjærlighet, reising og samhold. For Franco var «los gitanos» en hodepine. Akkurat som nå. Han bygget store gettoer for å ha dem samlet. Kontrollere dem. De skrudde løs alt som var mulig å skru løs, la det i kjerrer og vogner og trasket videre i nattemørket. Vasker, ubrukte toaletter, fliser og gasstanker ble solgt langs landeveien og på markeder. Hodepinen til Franco ble, om mulig, større.

Men et sted i Spania fungerte gettoiseringen. Og det er denne byen jeg skal fortelle om nå. En liten landsby like ved Alicante. Vi kom dit for første gang for seks år siden og ble det man på godt norsk kaller «blown away». Gatene i gamlebyen der vi bodde, var fylt med musikk og sang. Gitarer og farger. Smilende barn og voksne uten tenner i blomstrete kjoler. På stoler og benker utenfor de fargerike husene satt voksne og barn, de spilte fotball, kjeftet, sang, lo og gråt. Hver dag, hele dagen, hele uka satt de der. Vi ruslet forbi på vei til stranda. Vi hilste, men sjelden ble vi hilst tilbake. Nede på stranda ble det hvisket om de ekle sigøynerne. De som søppelet til. De som gjorde det skummelt å være i byen. Mens sangriaen gikk ned på høykant. Og hvite kropper ble lyserøde.