MINNES: Romer besøker restene av utryddelsesleiren Auschwitz Birkenau i Polen i 2010, 66 år etter at nazistene drepte de siste 3000 fangene rom-fangene. Norge må ta vår del av ansvaret for porajmos, romfolkets holocaust, skriver Torgeir Skorgen. Foto: Jarek Praszkiewicz / AP / NTB Scanpix
MINNES: Romer besøker restene av utryddelsesleiren Auschwitz Birkenau i Polen i 2010, 66 år etter at nazistene drepte de siste 3000 fangene rom-fangene. Norge må ta vår del av ansvaret for porajmos, romfolkets holocaust, skriver Torgeir Skorgen. Foto: Jarek Praszkiewicz / AP / NTB ScanpixVis mer

Romfolkets holocaust og Norges ansvar

Stigmatisering og undertrykking i Norge sendte rundt hundre norske romer i armene på Hitlers folkemordere.

Porajmos - romfolkets holocaust - har utvilsomt kommet i skyggen av jødenes shoah. Det er grunn til å anta at rundt en halv million romer ble myrdet i Hitlers rasekrig, godt hjulpet av kroatiske og andre allierte.

Selv om den norske staten ikke bærer noe direkte ansvar for Porajmos, var den norske holdningen til romfolk den gang som nå preget av arroganse, utstøtning og manglende interesse for romfolkets menneskerettslige situasjon. Derfor sviktet den norske staten sine egne rom-statsborgere da det gjaldt som mest, i tiden før og etter nazistenes maktovertagelse i Tyskland. Som følge av at norske romer var blitt fratatt sine norske statsborgerskap og utestengt fra landet gjennom en egen ‘sigøynerparagraf¨’, omkom i underkant av 100 norske romer i Hitlers konsentrasjonsleirer. I hvilken grad vil norske myndigheter være seg sitt historiske ansvar bevisst og gi romfolket den oppreisningen de fortjener?

Generaliserende påstander om dårlig hygiene og kriminalitet har vært en gjenganger i den antisiganistiske (romfolk-diskriminerende) hetsen helt siden europeerne selv begynte å bli mer hygienisk bevisste på 1800-tallet. Da hadde romfolk allerede vært gjenstand for systematisk utstøting og forfølgelse i flere hundre år. De første rom-folkene kom til Europa fra India på 1250-tallet og ble i perioder brennemerket, forfulgt og bannlyst som kjettere og forrædere mot kristenheten, selv om de fleste snart ble kristne katolikker. Og i Romania ble romfolk solgt og benyttet som slaver helt fram til 1860.

På samme tid kom de første romfamiliene til Norge, hvor en del av dem etter hvert fikk statsborgerskap. De var eksperter på metallhåndverk, panner i messing og tinn, gullsmedhåndverk, treskjæring og hester. I tillegg hadde de ry som musikere og dansere, bjørnetemmere og spåkoner. Men det nomadiske levesettet bidrog også til at romfolket ved inngangen til 1900-tallet ble en torn i øyet på norske idealer om fast arbeid og bofasthet. Det ble derfor innført nye lover og omfattende tvangstiltak for å fornorske reisende grupper.

Torgeir Skorgen.
Torgeir Skorgen. Vis mer

De reisende - før betegnet som ‘tatere’ - hadde en langt eldre og tettere tilknytning til det norske bondesamfunnet enn romfolk, selv om det ikke er så vanlig å skille mellom disse gruppene i andre land. Nye lover (Løsgjengerloven og Vergerådsloven) kriminaliserte deres livsform og gav myndigheten hjemmel til å umyndiggjøre dem. Representanter for Omstreifermisjonen og ulike departementer gikk siden inn for å utrydde rom- og reisendekulturen i Norge gjennom en rekke nye tiltak: Det første var en hardhendt fornorskningspolitikk, som tok sikte på kulturell avprogrammering av reisende folk. 1500 ‘taterbarn’ ble tatt fra sine foreldre, som skulle tvinges til en bofast livsform med gårdsarbeid.

Av frykt for å miste barna valgte alle norske romer, som bare utgjorde en håndfull familier, å forlate Norge i 1930 og dra videre til Danmark og Tyskland. Da de året etter Hitlers maktovertagelse forsøkte å vende tilbake til Norge via Danmark av frykt for sin egen sikkerhet, ble de nektet innreise. Avslaget skjedde med henvisning til den såkalte ‘sigøynerparagrafen’ og en bestemmelse om at alle norske romer skulle fratas sine norske statsborgerskap.

I 1927 hadde Stortinget nemlig vedtatt en ny fremmedlov som særlig rettet seg mot ‘statsløse borgere’, i praksis roma, romani og jøder. I lovens§ 3-3, den såkalte sigøynerparagrafen, het det at «sigøynere og andre omstreifere som ikke kan godtgjøre å ha norsk statsborgerskap, skal nektes adgang til riket». For første gang siden Grunnlovens jødeparagraf var en etnisk gruppe blitt uttrykkelig stigmatisert som uønsket og mindreverdig av norske myndigheter.

Gruppen på 68 norske romer som forsøkte å ta seg tilbake til Norge i 1934 tilhørte storfamiliene Karoli, Josef og Modest, og alle familieoverhodene hadde norske pass. Likevel ble de avvist av Centralpasskontoret på den tysk-danske grensa med henvisning til at deres statsborgerskap var ugyldig. De ble deretter uttransportert til Tyskland, hvor de ble midlertidig internert i en egen konsentrasjonsleir. Av gruppen på 68 menn, kvinner og barn ble 56 siden drept i Auschwitz-Birkenau og andre konsentrasjonleirer. Så langt man har kunnet dokumentere, ble i underkant av 100 romer med norsk statsborgerskap eller sterk tilknytning til Norge myrdet under Porajmos.

Det åndelige grunnlaget for dette folkemordet hadde tyske og skandinaviske raseforskere og agitatorer lagt i fellesskap ved systematisk å fremstille romfolk som arbeidssky, kriminelle, åndssvake og mindreverdige undermålere. Norske myndigheter bidro gjennom sigøynerparagrafen og andre antisiganistiske tiltak som sterilisasjonsloven av 1934 til å sanksjonere disse synspunktene.

Hvor mange roma som ble drept under Porajmos, vil vi aldri få vite eksakt. Mens nazi-bødlene var omhyggelige med å registrere jødene som ble arrestert og siden likvidert, var praksisen overfor romfolk mer lemfeldig. I Auschwitz fantes det en egen leir med arbeidsføre romer: bare her ble 20.000 myrdet. Tvillinger av rom-herkomst var yndede forskningsobjekter for «Dødsengelen», dr. Joseph Mengele. Han brukte dem til å teste ut virkningene av ulike giftinjeksjoner og gjorde forsøk med å sterlisiere romkvinner ved å injisere gift dirkete inn i eggstokkene.

Først i 1956 ble den norske sigøynerparagrafen opphevet, og myndighetene gikk motstrebende og gradvis med på å gi statsborgerskap til romer, også til dem som var blitt fratatt sine statsborgerskap før krigen. Selv om det i mange tilfeller skjedde post mortem. I etterkrigstiden forsøkte myndighetene å gjennomføre en rekke sosialpolitiske tiltak for å bedre romfolkets levekår, men uten å forankre disse i noen dialog med romfolket selv. Den gang som nå var tilnærmingen preget av arroganse og manglende dialogisk åpenhet.

I en tid da politiske partier i Norge fisker stemmer ved å foreslå kollektiv tvangsutsending av romer, er det kanskje heller på tide å kreve at norske myndigheter gir de norske romene en offentlig unnskyldning.

Følg oss på Twitter