Illustrasjon: Flu Hartberg
Illustrasjon: Flu HartbergVis mer

Romjulsdrøm i oljeland

Nordmenn er flinke til å forbruke. Og enda flinkere til å tro vi gjør noe annet, skriver Kjetil Rolness.

Kommentar

LØRDAGSKOMMENTAREN: «De stigende forventningers misnøye.»

Formuleringen stammer fra en tale av svenske landsfader Tage Erlander i 1956, muligens skrevet av hans høytbetrodde sekretær, Olof Palme. De satte ord på en ny form for lidelse i et samfunn uten nød: Levestandarden stiger. Men det gjør også utålmodigheten over at ting ikke går enda fortere. Jo mer staten gjør, desto mer forventes den å gjøre. Særlig når vi har oljepæng på bok. Vi bruker stadig mer på gode formål. Men det er aldri nok, fordi kravene øker enda mer. Det er alltid uløste oppgaver, alltid noe som kan fungere bedre eller bli mer rettferdig. Og det er alltid noe å rase over. Folk dør på sykehus - i verdens rikeste land!

DET FINNES en offensiv måte å svare på misnøyen: «Ikke spør hva velferdsstaten kan gjøre for deg, men hva du kan gjøre for Norge.» Kennedy på norsk. Men skal du slippe unna med den, kan du ikke se ut som JFK. Eller Jan Tore Sanner. Du må se uten trivelig kar fra landet. Du må snakke dialekt, og ha glimt i øyet. Du må rett og slett være Sigbjørn Johnsen, mannen som fikk selv det strammeste statsbudsjett til å lyde som et koselig folkeeventyr.

En romjul tok Johnsen på seg strikkekofta og dro med seg VG til Prøysentunet for å komme med en alvorlig formaning til det norske folk: Vi må være mer fornøyde. Vi må glede oss over det vi har. Han siterte fra Prøysen-visa »Romjulsdrøm»: «Og væla er et hus med fire vegger, og saligheta er et bessmorfang.» Og la til: «Det er livets trygghet i et nøtteskall for meg.»

SALIGHETA HEME. Johnsen visste å appellere til en av de dypeste og viktigste forestillinger i folkesjela. Selve ideen om hjemmet, med alle dets varme assosiasjoner. For vi nordmenn bor ikke i boliger. Vi bor i hjem. Prøv å si «Bolig, kjære bolig». Det går ikke. Boligen er rammen. Hjemmet er følelsen. Følelsen avtrygghet, velvære, fellesskap og - eierskap. Vårt hjem.

Historien skulle etterhvert henvise visas «bessmor» til pleiehjem, alderdommens reservat. Privathjemmet ble kjernefamiliens lune arne, med barna i sentrum. Familielykke. Denne lykken legitimerer absolutt alt. Også et innendørs velstandsnivå hinsides all prøysensk beskjedenhet. Når Johnsen forlot Rushøgda etter talen til folket, dro han hjem til det norske virkeligheten: en romslig villa for en velfødt, middelaldrende middelklasse.

HVORFOR MASE om en forhenværende finansminister? Fordi Johnsen kan stå som et symptom på en vedvarende, tverrpolitisk hjemmeblindhet. Det er altså mulig å hylle det enkle liv i stua, uten å se elefanten i rommet. For er det noe norskepolitikere har gjort siden krigen, så er det å stimulere til økt boligstandard og økte forventninger om hvor trygt, godt og behagelig vi skal ha det i heimen. Stadig større hus, bedre utstyrte hus, mer energikrevende hus. Det gode liv i Norge ble det komfortable inneliv, i en frittstående enebolig, lengst mulig fra naboen.

MENS MANGE moraliserer over folks forbruk av offentlige tjenester, eller vårhang til harryhandel, digre SUV-er og merkeklær til barna, er det ingen som klager over veksten i boligkonsumet. Ordet eksisterer ikke i det norske språk. Boligkonsum unnslipper all kritikk av kravmentalitet, fordi det anses som investering i hjem og familie - og nødvendig for deltakelse i verdistigningen, som i seg selv er en forventningsspiral.

Alle disse enorme, private investeringer i død, men arvbar kapital, har politikere lagt til rette for gjennom flere tiårs boligpolitikk, eller mangel på sådan: Ensporet satsing på eierlinja. Avregulerering av leiemarkedet. Store skattesubsidier til eierne. Ubegripelig uten den underliggende enighet: skattlegging av hjemmet er skattlegging av kjærligheten. Avgift på salighet. Hjemmet er hellig, huseierne er hellige. Velsignet av den til enhver tid sittende regering.

OG HVA GJØR gode nordmenn etter innflytting i drømmehuset? De begynner å pusse opp. For 60 milliarder i året. Ethvert nabolag med respekt for seg selv er en polsk-baltisk arbeidskoloni på dagtid. Med ROT-fradrag vil arbeidet bli hvitere og rike huseiere enda gladere i den gavmilde stat.

Nordmenns oppusningsiver handler ikke om vedlikehold, men om jakten på enda smartere løsninger, enda mer velvære på badet, enda vakrere entrébelysning. Ambisjonsnivået og mulighetshorisonten utvides gradvis gjennom konsum av interiørblogger, oppussingsprogrammer på TV og 130 boligmagasiner hos Narvesen. Alle med samme budskap: Uansett hvor bra du bor, kan du alltid...

BO BEDRE. Som det heter på magasinets forside: «La deg forføre». «207 fristende shoppingtips». 207 - i ett blad! Tekstreklamen er så omfattende at den må omdøpes til «ideer» eller «inspirasjon». Dette ordet, som vi en gang forbandt med kunstnerisk virksomhet, er i dag et rent synonym for de økende forventningers misnøye med eget hjem. «Vi viser deg fineste stilene, det beste utstyret og de siste trendene.» Slik at du våkner fra din totalt ubegrunnede tilfredshet, og blir rede til å møte de store eksistensielle spørsmål. F.eks.: «Hvilket kjøkken er deg

Spørsmålet ville ikke gitt mening for 40 år siden. Begrepet «selvrealisering» fantes ikke. Men nå er hjemmet blitt vår desidert viktigste statusmarkør og identitetsbærer. Det finnes spørreundersøkelser som viser at boligen og adressen betyr mer for vår identitet enn til og med utdanning, jobb, nasjonalitet og - kjønn.

MEN VI KLARER oss ikke med ett hjem. Vi må ha fritidsbolig. Aftenposten presenterte nylig en tomannshytte på Rauland, bygd på to betingelser: «Jeg skulle kunne ligge i badekaret og ha utsikt til fjellet gjennom et hvitvinsglass. Og så skulle jeg ha et system hvor hytta er varm når vi ankommer.» Den måtte dessuten ligge midt i alpintbakken, være lett å kjøre til, og enkel å stelle. «For vi bor i et gammelt hus på Stabekk utenfor Oslo, har gammelt hus i Nord-Norge og 60-tallshytte på Hvaler, og er opptatt av minst mulig vedlikehold.» For dette paret er altså ikke «væla» fire vegger, men fire hus. Han er politioverbetjent, hun er eiendomsmegler. Ganske vanlige nordmenn. Men vanlige nordmenn er ikke som andre rikinger.

FOR INNE i hyttestua er det likevel litt Prøysen-ånd igjen. Enkelt IKEA-kjøkken, en skinnssofa lett å holde ren, gryter og møbler kjøpt på Finn og på salg. Fornuftig skal det også være, kos er vel ingen luksus? Og sånn går nu romjulsdagan i norske hus og hytter. Vi forbruker 37 prosent mer enn EU-gjennomsnittet. Vi handler 1600 tonn julepynt for 107 millioner hvert år. Vi kjøper bil nr. 2, elektrisk denne gang, og redder verden i kollektivfeltet. Norskøkonomi er smurt med olje. Forbruket er smurt med god samvittighet.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook