Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Romneys valgkampfiasko

Til tross for at USA befinner seg i et økonomisk uføre av stort format, er Obama nå på god vei til å vinne fire nye år i Det hvite hus.

TROVERDIG ALTERNATIV?  «Riktignok har Romney foreslått en skattereform, men det hele er så diffust at ingen vet hvilke fradragsmuligheter han ønsker å endre. Alt dette gir inntrykk av at Romney egentlig ikke har noe nytt økonomisk opplegg å tilby», skriver Svein Melby. Foto: Nicholas Kamm / AFP / NTB Scanpix
TROVERDIG ALTERNATIV? «Riktignok har Romney foreslått en skattereform, men det hele er så diffust at ingen vet hvilke fradragsmuligheter han ønsker å endre. Alt dette gir inntrykk av at Romney egentlig ikke har noe nytt økonomisk opplegg å tilby», skriver Svein Melby. Foto: Nicholas Kamm / AFP / NTB Scanpix Vis mer

Mitt Romney kan fortsatt vinne presidentvalget, men han er nå avhengig av en snarlig spissing av sitt politiske budskap, av fremragende debattopptredener eller at president Obama roter til håndteringen av viktige hendelser. For oppsiktsvekkende nok ser Romney ikke ut til å evne og utnytte sitt beste valgkampkort, det økonomiske argumentet for et maktskifte. Så til tross for at USA befinner seg i et økonomisk uføre av stort format der enhver sittende president skulle slite hardt for å vinne, er Obama nå på god vei til å vinne fire nye år i Det hvite hus.

For å bruke det økonomiske kortet effektivt er Romney avhengig av å gjøre to ting. For det første må han drive hjem en helt nødvendig situasjonsforståelse hos velgerne, og for det andre må han formulere et nytt, helhetlig og fremtidsrettet alternativ til Obamas politikk. Romney har så langt mislykkes med begge deler, og har som følge av dette gitt Obama-kampanjen muligheten til å legge premissene for valgkampen. Med årlige budsjettunderskudd på over 1000 milliarder dollar, en gjeldsbyrde som snart er like stor som USAs brutto nasjonalprodukt og en historisk stor del av befolkningen utenfor arbeidsmarkedet, skulle det ikke trengs noe geni for å beskrive alvoret i situasjonen og rette et effektivt angrep mot presidentens politikk.

Romney fikk også tidlig ualminnelig god hjelp til å definere den utfordringen USA står overfor. Først fra Indiana-guvernør Mitch Daniels som i en mye påaktet tale i Washington i fjor vinter hevdet at USA hadde å gjøre med en ny rød trussel mot sin eksistens, en trussel som var minst like alvorlig som den Sovjetkommunismen hadde representert under den kalde krigen. Det var de galopperende røde tall i amerikansk økonomi, og Washington-politikernes manglende evne til å håndtere dem, som Daniels beskrev på dette skjellsettende vis. Og i følge Daniels kunne man bare møte denne trusselen gjennom et nasjonalt krafttak av samme format som det man hadde mobilisert for å håndtere Sovjetunionen. Senere ble Daniels situasjonsforståelse gjentatt av daværende forsvarssjef, admiral Mike Mullen, som i en kongresshøring slo fast at gjeldsproblemene utgjør den klart største trussel mot USAs suverenitet. Enten lyttet ikke Romney, eller så delte han ikke Daniels og Mullens analyse om at USA stod overfor noe som bare kunne beskrives som en nasjonal økonomisk-politisk krisesituasjon.

Uansett, Romney har hittil ikke gjort noe skikkelig forsøk på å definere, og spikre fast, denne nødvendige situasjonsforståelsen. I stedet har han fokusert på enkeltmenneskers økonomiske usikkerhet og behovet for nye arbeidsplasser. Dette er viktig nok, men denne utfordringen dreier seg om så mye mer, nemlig om nasjonen USAs fremtid og internasjonale maktposisjon. Og det er kun gjennom å heve det hele opp på dette, helt riktige, nivå at Romney kan etablere et overbevisende grunnlag for sitt kandidatur. Når han ikke har gjort dette mangler han det nødvendige politiske grunnlaget for å gjøre det økonomiske kortet til en valgvinner. For det er ved å oppnå bred forståelse for alvoret i USAs økonomiske situasjon at Romney kan skape opinionsmessig etterspørsel etter et alternativ til Obamas politikk. En etterspørsel som Romney så i neste omgang sørger for å dekke. 

Mangler derimot denne situasjonsforståelsen blir heller ikke behovet for en alternativ kurs presserende, og muligheten til å selge et slikt alternativ blir desto vanskeligere. Men i stedet for å berede grunnen for sin politikk ser det ut som om Romney baserer seg på den forutsetning at folk på eget grunnlag skulle komme frem til den nødvendige situasjonsforståelsen og behovet for en ny politikk. Og at alt han trenger, er kun å være noe annet enn Obama. Ikke overraskende har dette vist seg å være en totalt feilslått strategi.

Men heller ikke i formuleringen av en ny kurs har Romney lykkes. Det økonomiske alternativet som han har lansert består i hovedsak av den samme blanding av skattelette og nedskjæringer av velferdsordningene som republikanerne har kjørt på i lang tid. En oppskrift som er til forveksling lik Bush-politikken som i sin tid førte USA opp i de problemene det nå sliter med. Et forhold som den jevne amerikaner heller ikke har glemt. Først ved å formulere en politikk bestående av nye ideer både om hvordan man kan øke statens inntekter og om hvordan man skal foreta nødvendige innstramning, kunne Romney med troverdighet hevdet at han stod for en ny kurs, en kurs som også var i samsvar med det alvor som situasjonen påkaller. Riktignok har han foreslått en skattereform, men det hele er så diffust at ingen vet hvilke fradragsmuligheter han ønsker å endre. Alt dette gir inntrykk av at Romney egentlig ikke har noe nytt økonomisk opplegg å tilby. Et inntrykk som styrkes ved at han ofte uttaler seg uklart. Derfor blir det høyst berettiget når Kimberley Strassel reiser følgende spørsmål i Wall Street Journal: Hvordan kan Romney forvente at folk vil tro på hans politikk når det ikke ser ut som han tror på den selv?

Romneys manglende evne til å utnytte den økonomiske krisesituasjon og Obamas åpenbare sårbarhet på dette området, indikerer at dette er en av de mest talentløse presidentkampanjer man har sett på svært lenge. Ikke overraskende har Romney derved blitt et forholdsvis lett bytte for Obama-kampanjens argument om at valget står mellom å gi Obama mer tid til å gjennomføre sin politikk og Romneys tilbud om å gjeninnføre den gamle og mislykkede republikanske økonomiske politikken. I løpet av sommeren har således Obama utjevnet den klare ledelse som Romney hadde på meningsmålingene om hvem folk trodde var den beste til å håndtere økonomien. Og stiller de to likt i dette spørsmålet har Romney misbrukt sin beste mulighet til å vinne.

Romney står med andre ord foran en formidabel oppgave, og det kan allerede være for sent å gjennomføre den snuoperasjon som nå kreves. Den første presidentdebatten 3. oktober er trolig Romneys siste mulighet til å redefinere valgkampens hovedproblemstilling, og derigjennom gi seg selv en sjanse til å bli valgets «comeback kid».

Følg oss på Twitter
Utforsk andre nettsteder fra Aller Media