Rop det fra berget!

Schubert som låtskriver.

CD: Sopranen Christine Schäfer og Eric Scneider på klaver har gitt ut Schuberts «Winterreise» på Onyx. Den mobiliserer andre begreper i mitt kritikervokabular enn vanlig er ved Lied-utgivelser. Ikke fordi de byr på noen drastisk annerledes innfallsvinkler enn konkurrentene. Men likevel er det som om de formidler en annen holdning til musikken. Det er et trøkk i stemmen som får meg til å høre på enkeltnumrene mer som låter enn som en sangsyklus. Ikke fordi Schäfer mister de lange og viktige linjene i syklusen, så langt der ifra, men Schäfer formidler likefullt inntrykket av en vokalist på scenen.

DA FORNEMMER VI virkelig hvilken gudbenådet låtskriver Schubert var, og hvor kompromissløst han satset nettopp på denne kvaliteten da han komponerte Lieder. I samspill med Eric Schneider løfter hun fram alle de schöne Stellen - og de langt fra skjønne, mer drastiske øyeblikkene også - som denne musikken rommer. Alt hviler på en dyp følelse for teksten, for ordene som klinger der Schubert roper ut sitt smertebudskap for å bli hørt. Som om det var for første, eller siste, gang.Jeg har hørt en beslektet innfallsvinkel én gang tidligere, da Peter Schreier og András Schiff ga ut alle de tre siste Lied-syklusene til Schubert på Decca på 90-tallet. Jeg hører det gjerne igjen.

HILARY HAHN har fått med seg de svenske radiosymfonikerne på oppdagelsesferd. Ikke inn i helt ukjent terreng: Både Nicoló Paganinis og Louis Spohrs fiolinkonserter er del av repertoaret. Men de er liksom aldri blitt tatt helt på alvor som musikk, men har forblitt fanget i sin egen tryllekrets som oppvisningsnumre.I hvert fall Paganini. For Spohr modererte seg med årene, og da han skrev Fiolinkonserten in modo di scena cantante - som en vokal scene - hadde brushodet blitt mer ansvarlig, og dessverre litt mer kjedelig. Paganini, derimot, forble tro mot sine stjernenykker, og har levert et nummer som virkelig glitrer av effekt.Materialet passer Hilary Hahn perfekt. Hun er briljant som få, og samtidig nok av en no nonsense -musiker til ikke å snuble inn i alle fellene komponistene har satt opp. Men selv når en fortolker får det meste ut av disse to konsertene, fornemmer vi en viss lede etter hvert, og skjønner hvorfor de bare unntaksvis hentes fram for å pusses støv av.

BERGENSFILHARMONIEN fortsetter ferden gjennom Griegs orkesterverden i serien på BIS med Peer Gynt-suitene. Slik befester de på en måte sitt eierforhold til Bergen-komponisten, under kompetent og solid ledelse fra Ole Kristian Ruud .Det låter fint. Likevel savner jeg noe. Etter å ha hært dette orkesteret løfte seg fra det solide til det bemerkelsesverdige under sin sjefdirignet Andrew Litton, tenker jeg: kunne de ikke ta Grieg fatt mer som en fremmed, enn som en husvenn. Musikken rommer kanskje mer enn det fortolige og kjente. Hva med litt mer magi i klangbehadlingen, vile vi blitt bedre i stand til å høre ham som om det var for første gang, da?