I DET GODE SELSKAP: Monica Kristensens fjerde krim fra Svalbard holder et gjennomgående høyt nivå, mener anmelderen. 
Foto: Steinar Buholm/Dagbladet.
I DET GODE SELSKAP: Monica Kristensens fjerde krim fra Svalbard holder et gjennomgående høyt nivå, mener anmelderen. Foto: Steinar Buholm/Dagbladet.Vis mer

Roper ikke like høyt som sine krimkollegaer

Derfor hører vi Monica Kristensen så godt.

ANMELDELSE: Både omslaget og tittelen på Monica Kristensens nye kriminalroman om sysselmannsbetjent Knut Fjeld bærer bud om at det er en neddempet og stillferdig historie vi kan forvente oss.

Det er det også, og i en krimhøst som hittil har vært dominert av bestialske drap og grenseløs action, stikker denne ganske unnselige romanen seg ut.

Ugjerningen som sysselmannsbetjenten denne gangen skal etterforske har funnet sted i den russiske gruvebyen Barentsburg.

Død fagforeningsleder Forfatteren vever etterforskningen sammen med natur- og karakterbeskrivelser fra det lille samfunnet, i en historie som blir stadig mer intens.

Knut Fjeld blir sendt til Barentsburg for å undersøke en ulykke. En fagforeningsleder er funnet død.

Fjeld forstår ikke riktig hva det har med ham å gjøre, men etter hvert innser han at de russiske myndighetene bare ønsker at han skal bekrefte deres konklusjon om at mannen døde i en tragisk ulykke.

Fjeld er ikke noen utpreget profesjonell etterforsker, men han er en sta jævel. Med en halvt utladet mobiltelefon og en notisblokk setter han seg fore å komme til bunns i saken.

Roper ikke like høyt som sine krimkollegaer

Sakte men sikkert sprekker det gåtefulle, russiske gruvemiljøet opp og gir sysselmannsbetjenten innblikk i en tragisk historie med røtter tilbake i det gamle Sovjetunionen.

Bygger tålmodig opp I den første halvdelen av romanen går det sakte. Menneskene i Barentsburg fremstår som hemmelighetsfulle skygger, uklare og vage. Sammen med den nådeløse naturen bidrar de ikke akkurat til å hjelpe sysselmannsbetjenten i hans etterforskning.

Men omtrent halvveis, når man tar seg i å tenke at det snart burde skje noe, så gjør det nettopp det.

Tempoet i teksten øker, spenningen stiger, og forfatteren kan innkassere gevinsten av den atmosfæren hun tålmodig har bygget opp gjennom bokas første halvdel.

Dyttet over bord I romanens siste halvdel fins det også flere passasjer der fortellerperspektivet plutselig forflyttes, som i scenen der Knut Fjeld blir dyttet over bord fra et lasteskip:

«Sjøen treffer deg som en betongvegg, bobler og fråder rundt ørene, det blir svart, du mister pusten. (...) Et kort sekund er du over vannet med hodet, før kulden kommer som en neve og klemmer om brystet.»

Disse virkningsfulle passasjene kan stå som bevis på at Monica Kristensen er en krimforfatter som også forsøker å oppnå noe med selve språket.

Og som lykkes med det.