Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Anmeldelse: Robert Macfarlane, «Underverdenen. En tidsreise under jorda»

Roper om kommende katastrofer

En forfatter som bergtar sine lesere.

underground soil layer of cross section earth, erosion ground with concrete on top Credit: Shutterstock / NTB scanpix
underground soil layer of cross section earth, erosion ground with concrete on top Credit: Shutterstock / NTB scanpix Vis mer

«Underverdenen. En tidsreise under jorda»

Robert Macfarlane

5 1 6
«Overveldende om underlandet.»
Se alle anmeldelser

BOK: Som soldaten i HC Andersens eventyr om fyrtøyet, klatrer forfatteren inn i en hul stamme. Han vil se det som er under trekronen som strekker seg mot lyset.

Veien ned i mørket er vanskelig, for underverdenen vokter sine hemmeligheter, men snart åpner det seg en labyrint, et nytt rom, og en annen tid.

Avtrykk fra et menneske

Han ser ingen hund med øyne så store som tinntallerkener, men han ser et 35 000 år gammelt håndavtrykk, og han fornemmer lyden av flomvann som sperrer inne tolv thailandske gutter.

Redningsmennene vet ikke hvor de skal lete. Men så får de øye på et håndavtrykk inne i en grotte.

Den britiske forskeren og forfatteren Robert Macfarlane, skaper i sine prisbelønte bøker en vev av biologi og geologi med islett og innslag av minner, myter og mytologi.

«Underverdenen», oversatt til norsk av Gunnar Nyquist, er en slik bok i skjæringspunktet mellom menneskesinnet og naturen.

Forfatteren tar oss med på en svimlende reise under overflaten, fysisk og mentalt, i et spenn som strekker seg fra de eldste geologiske tidsaldre til et skjulested i grunnfjellet der atomavfall skal lagres hundre tusener av år fram i tid.

Den dype tiden

Macfarlane dveler ved begrepet «dyp tid» som måles i enheter som gjør menneskelivet til en ubetydelighet:

«Dyp tid måles av fjell, is, stalaktitter, havbunnsedimenter og tektoniske plater. Dyp tid strekker seg både inn i framtida og tilbake i fortida.»

ROBERT MACFARLANE: Han regnes av mange som verdens fremste naturforfatter. Foto: Alex Turner
ROBERT MACFARLANE: Han regnes av mange som verdens fremste naturforfatter. Foto: Alex Turner Vis mer

Robert Macfarlane er ingen fjern forfatter i elfenbeinstårnet. Han klatrer i fjellet, sklir ned i dype sjakter, besøker katakombene under Paris, viser hvor middelalderens byggmestre hentet kalksteinsblokker til Notre-Dame. Han leter etter mørk materie 1 100 meter under havoverflaten i gamle gruveganger utenfor kysten i det nordøstre England.

Katastrofe

Macfarlane minner om at ordet katastrofe kommer fra gresk, og kan tolkes som en dreining nedover. Det gamle norske ordet for malstrøm er «havsvelg», et gap i havet der alt rant ned.

Klassisk litteratur inneholder tallrike eksempler på nedstigning under jorda, som da Orfeus forsøker å hente sin elskede Evrydike fra Hades.

Inspirert av Edgar Allan Poe som skrev novellen «Malstrømmen» i 1841, reiser Macfarlane til Moskstraumen ytterst i Lofoten og videre til Kollhellaren for å utforske en korsformet grotte med 3000 år gamle hulemalerier.

Deretter drar forfatteren ut på Lofothavet i sjarken til kompisen Bjørnar. Det er ikke bare skrei de drar opp. Macfarlane bemerker klokelig at oljen som har skapt det moderne Norge, også har skapt plasten som flyter i havet.

Slik blir boka også en advarsel, et rop om kommende katastrofer. Men denne stort anlagte fortellingen slutter likevel med et håp, uttrykt gjennom en gest, et håndtrykk han utveksler med sin fire år gamle sønn.

Hele Norges coronakart