Ropet fra klasserommet

Det er bemerkelsesverdig at Kunnskapsdepartementet ser bort fra det klare budskapet fra landets norsklærere når de opprettholder sidemålskarakteren i norsk.

LYTTET IKKE: Kunnskapsdepartementet valgte å overse det klare budskapet fra norsklærerne og beholde tre karakterer i norskfaget på videregående skole. Det er bemerkelsesverdig, og neppe noen god strategi for å skape ny entusiasme rundt sidemålet. Foto: Bjørn Langsem / DAGBLADET.
LYTTET IKKE: Kunnskapsdepartementet valgte å overse det klare budskapet fra norsklærerne og beholde tre karakterer i norskfaget på videregående skole. Det er bemerkelsesverdig, og neppe noen god strategi for å skape ny entusiasme rundt sidemålet. Foto: Bjørn Langsem / DAGBLADET.Vis mer
Kommentar

Det å klamre seg til status quo er sjelden noen langsiktig strategi. Likevel er det dét Kunnskapsdepartementet har gjort i sin behandling av forslaget til ny læreplan i norsk. I april, samtidig som et lysegrønt slør la seg over tretoppene, fikk departementet tilsendt et nytt forslag til læreplan fra Utdanningsdirektoratet, preget av nytenkning og vårlig energi.

Der ble det blant annet foreslått å redusere dagens tre norskkarakterer i videregående skole til to, fra skriftlig, muntlig og sidemål til bare skriftlig og muntlig, og gjøre sidemål til avsluttende fag i andre klasse. For de aller fleste norske elever er det nynorsk som er sidemålet. I sammendraget av høringsuttalelsene som ble sendt sammen med læreplanen var det to tydelige tendenser: Skolene og lærerorganisasjonene stilte seg bak de nye forslagene. Nynorskorganisasjonene gikk mot dem. Da Kunnskapsdepartementet vedtok ny læreplan torsdag denne uken, var det nynorskfolket som var blitt hørt. Prioriteringen av hovedmålet som det ble lagt opp til i forslaget fra Utdanningsdirektoratet, var visket ut og erstattet av strenge påminnelser om sidestilling av målformene. De tre karakterene ble oppretthold.

I diskusjonen om norskfaget har erfaring stått mot ideologi. De som står fjernt fra elevene lyttes til på bekostning av de som ser dem hver dag. Det er bemerkelsesverdig at Kunnskapsdepartementet velger å se bort fra det nær enstemmige budskapet fra landets klasserom.

Blant norsklærere er det bred enighet om at dagens ordning ikke fungerer. Med tre karakterer i norsk er det snakk om nitti karakterer som skal deles ut til en klasse på tredve elever. Det fører til et stort press på innhenting av vurderingsgrunnlag i et fag som allerede er enormt omfangsrikt.

At nynorskundervisningen løper som en parallell bekk ved siden av den brede elven som er norskfaget, hjelper ikke verken på motivasjonen eller konsentrasjonen. Å gjøre sidemål avsluttende i andre klasse kunne ført til en annen type fordypning i faget og større oppmerksomhet om norskfaget fra elevenes side — det vanlige er at elevene nedprioriterer norsk nettopp i andre klasse, der de ikke får en karakter som blir stående. Det kunne hjulpet på innsatsviljen å ha et intensivt løp mot en avsluttende eksamen.
Kanskje kunne det til og med bøtet på frustrasjonen så mange av dem føler over at en så stor andel av norskfaget og karakterene vies til å lære seg et språk som de ikke trenger for å kunne kommunisere med andre nordmenn - og som de ved skoletidens slutt ikke behersker godt nok til å kunne bruke det profesjonelt.

Gjennomsnittskarakteren på sidemålseksamen i 3. klasse var 3,2, på sidemål påbygg 2,7. En av konsekvensene av dagens ordning er at det brukes mye tid og krefter på å produsere svake nynorsktekster. Den tiden er verdifull og kunne vært bedre anvendt.

I Norge har vi to sidestilte skriftspråk. Dette skal naturligvis norskundervisningen bære preg av. Elever må få kunnskaper om nynorsk, de må gjøres så fortrolige med det at det ikke blir en for stor barriere for dem å lese og ta innover seg tekstene til forfattere, akademikere og samfunnsdebattanter som har hatt nynorsk som sitt språk.

Men om språkene er likestilte juridiske, er de ikke dét i praksis. For de fleste er det stor forskjell på å kommunisere på språket som sank inn i dem da de var små, som de naturlig griper til for å fortelle hva de tenker og føler, og på språket som de har lært seg senere, som de ikke mestrer med samme flyt, som krever en helt annen konsentrasjon om det formelle og grammatiske.

Den forskjellen tar ikke den vedtatte læreplanen høyde for. Der ordlegger man seg som om det er en selvfølge at norske elever skal beherske landets to skriftspråk like godt. Det forventes like lange og avanserte tekster på sidemålet som på hovedmålet. Men for de som skal leve sitt voksne liv i Norge, er det enormt mye viktigere å beherske hovedmålet godt enn sidemålet. Dette er språket de skal bruke overfor sine nærmeste, overfor kollegaer og sjefer, i brev til det offentlige, i søknader og leserbrev, for å argumentere, forhandle, gjøre rede for sine standpunkt og sine ønsker. 

Forslaget fra Utdanningsdirektoratet var fullt av forståelse for dette, og preget av realistisk tenkning rundt hva slags språktrening elevene vil ha mest nytte av. Det er trist og overraskende at muligheten til å legge bedre til rette for dem, og til å øke kompetansen innenfor hovedmålet og motivasjonen innenfor sidemålet, ikke ble bedre tatt vare på.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.