Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Meninger

Mer
Min side Logg ut

Debatt:

Ropstad og «mennesket først»

Rapporten fra FNs naturpanel viser at halvparten av alle ville dyr er utryddet etter 1974, at vi og våre husdyr nå utgjør 95 prosent av alle pattedyrs biomasse. Dette sier noe om hvordan vi tar oss til rette.

I likhet med Kjell Ingolf Ropstad (bildet), tar humanetikken avstand fra posthumanismen og dens likestilling av alt liv – men humanetikk og nytteetikk står fjernt fra Ropstads kretser i alle andre spørsmål, skriver innsenderen. Foto: Ole Berg-Rusten / NTB Scanpix
I likhet med Kjell Ingolf Ropstad (bildet), tar humanetikken avstand fra posthumanismen og dens likestilling av alt liv – men humanetikk og nytteetikk står fjernt fra Ropstads kretser i alle andre spørsmål, skriver innsenderen. Foto: Ole Berg-Rusten / NTB Scanpix Vis mer
Meninger

Kjell Ingolf Ropstads utfall mot «deler av miljøbevegelsen» har skapt røre. Det later til å ha bakgrunn i den såkalte posthumanismen – som på sett og vis er en etterfølger av dypøkologien etter Arne Næss.

Posthumanismen hevder et prinsipielt likeverd i alt liv, og at dette likeverdet er uavhengig av menneskets vurdering. Vår posisjon er ikke enestående; vi både følger etter og har alt tidligere liv som forutsetning.

I dag florerer det av bøker om dyr som kommuniserer og planter som tenker, ikke bare som spekulativt tankespinn, mens som forskningsbasert kunnskap. På tvers av alle livsformer finnes felles egenskaper: opplevelse av ubehag/smerte, evne til selvforsvar og reaksjon, utveksling av signaler og bruk av språk, sosial atferd, intelligens, bevissthet – gjerne i hermetegn eller i en glidende skala fra lite til mye.

Når Peter Singer – en moralfilosof som ofte kobles til posthumanismen – hevder at dyr kan ha like høy bevissthetsgrad som mennesker med nedsatte funksjoner og dermed har like stort krav på liv, blir det vanskelig å svelge. I noen grad er dette beslektet med Aksel Braanen Sterris forsvar for tidlig abort, som kan hindre «uverdige liv». Nytteetikk altså, med sine regnestykker over goder og onder – men i posthumanismen gjelder den alt liv, ikke bare mennesker.

I likhet med Ropstad, tar humanetikken avstand fra posthumanismen og dens likestilling av alt liv – men humanetikk og nytteetikk står fjernt fra Ropstads kretser i alle andre spørsmål. I det antroposentriske, derimot – mennesket først – står de sammen og verner om sin blinde flekk, den manglende forståelsen for hva liv egentlig er.

Tidligere biskop Finn Wagle skrev i sin tid en hustavle, der han sier at «jorda er en vev uten sømmer, som ingen har rett til å rive i stykker»» og at «en hellig duft hviler over alt som er til». Dette er uttrykk for innlevelse i, og nærhet til, alt levende og gir andre assosiasjoner enn Ropstads kraftsalve.

Bekymringene for klimaet øker – fordi problemet griper så direkte inn i menneskets livsvilkår – mens tapet av biologisk mangfold ikke tynger oss tilsvarende. Rapporten fra FNs naturpanel kan fortelle at halvparten av alle ville dyr er utryddet etter 1974, at menneskene og deres husdyr nå utgjør 95 prosent av alle pattedyrs biomasse. Disse tallene sier noe om hvordan vi tar oss til rette.

Dag Hareide, kjent for sin kristne humanisme, roste i sommer Grønn Ungdom for å rette oppmerksomheten mot lidelsen vi mennesker påfører dyr, men avviser at dette reduserer menneskeverdet. I stedet hevder han at menneskets spesielle verdighet består i å utvide kampen for menneskeverd til en kamp for livets egenverdi.

Dette faller sammen med filosofen Arne Johan Vetlesens syn i hans siste bok «Cosmologies of the Antropocene», der han på den ene side nærmer seg posthumanismens tese om likeverd, samtidig som han framhever mennesket som moralsk aktør i naturen, i kraft av dets særlige evne til refleksjon og ansvar – men også på grunn av våre misgjerninger og vår skyld overfor naturen.

Dette er en sannere og mer kollektiv versjon av arvesynden – i og med at vi truer selve livet på kloden – enn den som truer med evig personlig fortapelse.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media