Likestilling som politisk saksfelt har høyrd til i same departement i nesten 30 år. Med Ropstad sitt inntog i departementet skal likestillinga ut. Dette er ikkje berre eit symbolpolitisk spørsmål om namnet på departementa og kva for ein minister som skal gå i Prideparaden. Dette er i aller høgaste grad eit spørsmål om pengar, makt og politiske prioriteringar.
«Nytt på Nytt» kan ta seg nokre veker pause
Likestillingspolitikken har alltid vore plassert i det departementet som har hatt ansvar for familiepolitikken og dei to saksfelta er tett vove saman. Likestillingsavdelinga i departementet har hatt ansvaret for viktige familie- og likestillingspolitiske ordningar som barnetrygd, kontantstønad og foreldrepengeordninga. Det er snakk om over 30 milliardar kroner, og utgjer nesten heile budsjettet til departementet og ein god slump av NAV-budsjettet.
Den norske foreldrepengeordninga – som legg til rette for at begge foreldre skal kunne kombinera lønnsarbeid og omsorg for små barn – er ein berebjelke i den norske likestillingsmodellen. Utanlandske delegasjonar har valfarta til landet for å studera denne ordninga, og ein likestilt familiemodell har brei støtte i befolkninga. Fedrekvota, som vart innførd i 1993, har ført til ikkje mindre enn ein papparevolusjon, med det resultatet at dagens fedrar tek like mykje ansvar for sine små barn som mødrer.
Det at likestillingspolitikken alltid har vore plassert i familiedepartementa, har også hatt nokre ulempe. Likestillingsministrane har ikkje hatt nok påverknad på arbeidslivspolitikken, som også er heilt avgjerande for likestillinga. Dei har heller ikkje hatt tilstrekkelege verktøy til å sørgja føre at likestilling blir prioritert av alle departement og på alle samfunnsområdet, slik Stortinget har vedteke at ein skal.
Vi kan ikke akseptere at statsråder har reservasjonsrett mot likestilling og likeverd
Likestillingspolitikken har derfor hatt ein tendens til å bli redusert til familiepolitikk. Familiepolitikken er viktig for likestillinga, men ikkje tilstrekkeleg til å sørgja for likestilling på alle samfunnsområde.
Når ansvaret for likestillingspolitikken no blir flytta til Kulturdepartementet, betyr det, som Marie Simonsen har peika på i ein kommentar i Dagbladet, denne veka, at regjeringa bryt opp eit fagmiljø som har hatt stor nasjonal og internasjonal betydning. Men det betyr også at Ropstad sit igjen med heile pengesekken og ei blankofullmakt frå regjeringa til å hindra at «politikken blander seg inn i familiens frihet» - noko som er borgarleg kodeord for økonomiske insentiv til tradisjonell arbeidsdeling mellom kjønna.
Med Ropstad ved roret er det heller inga grunn til å tru at «familiens frihet» handlar lesbiske, homofile, bifile og transpersonar (lhbti-personar) sin rett til familieliv.
En himla forbanna støy må regjeringen og Ropstad tåle
Dersom ein først skulle flytta likestillingspolitikken til eit anna departement, ville det einaste fornuftige vore å flytta den til Arbeidsdepartementet. Då ville likestillingsministeren hatt verktøy til å endra dei seige strukturane i den kjønnsdelte arbeidsmarknaden, i tråd med det som står i regjeringserklæringa.
I kulturdepartementet har likestillingsministeren derimot inga makt over sentrale verkemidlar. Ho vil ha liten moglegheit til å adressera dei fire hovudinnsatsområda som Skjeieutvalet blinka ut: Folkestyre, valfridom, fordeling og sårbarheit. Alt ho rår over, etter alt å døma, er Likestillings- og diskrimineringslova og nokre små stønadsordningar på likestillingsfeltet. Professor og likestillingsstrateg Hege Skjeie har uttalt at likestillingspolitikken manglar ein verktøykasse, og for Trine Skei Grande sin del er der knapt nok eit skrujern igjen.
Ropstad fikk regnbueflagget: - Det er klart jeg er engstelig
Skjeie og Mari Teigen har peika på at likestillinga som regel må vika for andre omsyn i kampen om ressursar, makt og prioritering. Ropstad har gjort det heilt klart at han meiner diskrimineringsvernet til lhbt-personar må vika for religionsfridomen, og at kvinners råderett over eigen kropp må vika for enkelte sine religiøse standpunkt.
Erna Solberg har gjort det klart at likestillinga må vika for hennar regjeringsprosjekt. Dette er eit kraftig tilbakeslag for likestillingspolitikken, og det kjem til å få heilt reell politiske, juridiske, økonomiske konsekvensar for både kvinner og seksuelle minoritetar.
