Rørende galskap

En fint sammenskrudd liten hjerteknuser av en sørstatsfilm, der alle seirer til slutt.

Lucille har kappet hodet av mannen sin, puttet kroppen i fryser\'n og hodet i en hatteeske. Av gårde til Hollywood bærer det med hatteesken i baksetet, med en snarvei innom Las Vegas for å vinne en formue på rulett. Om Lucille lykkes? Selvsagt lykkes Lucille. For dette er en historie om at alt er mulig. I hvert fall for Lucille, en sliten sjubarnsmor i et tidlig sekstitalls Industry, Alabama, og som alle tror er spenna gær\'n.

Det er akkurat så vilt som det høres ut i Antonio Banderas\' debutfilm som regissør, der kona Melanie Griffith spiller hovedrollen som gærne Lucille, en morderske som blir filmstjerne, men som likevel innhentes av lovens lange arm.

Uten at det gjør tingene det minste verre.

For i denne filmen er det ingen ulempe å være gal verken i Alabama eller noen andre steder. Dessuten skal det jo vise seg at Lucille har hatt sine grunner til å kappe hodet av mannen.

For ikke å snakke om at sheriffen, som spilles av den gamle rockestjernen Meat Loaf, er et svin som med sin blytunge labb på delikate raseproblemer skaper opptøyer.

Alt kunne gått svært galt om ikke dommer Doggett, i selveste Rod Steigers kompromissløse skikkelse, setter småbyen på hodet med sine ukurante kjennelser.

I alle fall, Banderas har skapt en fint sammenskrudd liten hjerteknuser av en sørstatsfilm, der alle minoritetene, både de svarte og kvinnene og barna, går seirende ut til slutt.

Uten at det blir altfor rosarørende.