Det at folka vi har rundt oss en gang skal dø, er unektelig vondt og rart å tenke på for de fleste. Men så er det noen mennesker som er så livskraftige og energiske at det oppleves som fullstendig uvirkelig at akkurat disse en gang skal være borte. Fraværet blir ekstra merkbart når kontrasten mellom liv og død er så stor.

Jonas Gardell, som mange husker fra den hjerteskjærende trilogien «Tørk aldri tårer uten hansker», er endelig romanaktuell igjen. Nå har han viet en helstøpt murstein til mammaen sin, Ingegärd Gardell, som i likhet med resten av forfatterens familie beholder navnet sitt i romanen.

Glad og kristen

Ingegärd kommer fra en sterkt troende baptistslekt, og jeg ser for meg at dystre kontraster mellom gudsfrykt og virkelighet, som for eksempel at yngstebarnet Jonas er homofil, skal ta mye plass i boka. Men slik blir det ikke. Bibelen og salmesang gjennomsyrer alle de 600 sidene, men her møter vi en kvinne som er geskjeftig og gladkristen på en positiv og forfriskende måte. Mammaen representerer lyset i barndommen, mens den mutte og etter hvert totalt fraværende pappaen Bertil er som en mørk og mystisk skygge. Da er det ikke enkelt for Jonas og de tre søsknene hans å overvære at mammaen forsvinner inn i demenståka, mye tidligere enn hun burde.