Rørende «ladies»

Har du Judy Dench, Maggie Smith og Joan Plowright samlet på et brett i en film og tilsetter en dose glamour i form av den uomtvistelig spektakulære Cher, kan ikke resultatet bli ille.

Franco Zeffirellis «Te med Mussolini» er basert på deler av hans egne memoarer, og dem har han antakelig fikset litt på for den gode histories skyld. Han er også medforfatter på filmens manus og forteller historien om noen høyst egensindige engelske «ladies» i krigens Firenze, deres amerikanske motstykke og den lille gutten som binder dem sammen. De toskanske omgivelser er egnet til å ta pusten fra noen hver. En vakker film å skue, altså.

Ørnen blant damene er Hester (Smith), et høyengelsk kvinnfolk med klokkertro på at Mussolini aldri vil la det skje henne noe vondt. Hun har selskap av kunstelskeren Arabella (Dench) og elskelige Mary (Plowright). Deres rake motsetning er amerikanske Elsa (Cher), tradisjonen tro utstyrt med oppsiktsvekkende kledebon. Sammen tar de seg av Luca, et forlatt barn.

La det være sagt at de alle får seg kraftige smekk over fingrene etter som krigen utvikler seg og ingen kan lukke øynene for verden rundt. Men Mussolini får sannelig sitt, han også. Man legger seg ikke ut med imperiets kvinner sånn uten videre.

Denne karaktertegning av de brave kvins er i overtydeligste laget, mens gutten Luca er noe for vag til at vi på et avgjørende punkt helt kjøper hans handlemåte. Men det er all grunn til å drikke te med damene. Et lommetørkle kan være kjekt å ha.

<B>DAMER</B> til te med Mussolini