VENNER: Marcel (André Wilms) bestemmer seg for å hjelpe flyktningen Idrissa (Blondin Miguel) i «Le Havre».
VENNER: Marcel (André Wilms) bestemmer seg for å hjelpe flyktningen Idrissa (Blondin Miguel) i «Le Havre».Vis mer

Rørende og absurd

«Le Havre» er dagsaktuell, men foregår i stor grad i Aki Kaurismäkis parallelle, filmhistoriske virkelighet.

FILM: I sin nye film tar Aki Kaurismäki for seg menneskesmuglingen som foregår innenfor grensene av «festning Europa», nærmere bestemt på Normandie-kysten, der mange venter på videre transport til England.

Det er snart ti år siden den mye omtalte Sangatte-leiren ved Calais stengte, men strømmen av flyktninger og arbeidssøkende er der fortsatt og på havna i Le Havre dukker jevnlig det opp containere med levende innhold.  

Samtidig, ved togstasjonen i Le Havre, står skopusseren Marcel Marx (André Wilms) og stirrer mismodig på alle de travle føttene kledd i sneakers og løpesko som ikke trenger puss. Snart skal han bli kjent med den unge flyktningen Idrissa (Blondin Miguel).  

Fransk retro  
Dette kunne vært starten på et sosialrealistisk drama à la Ken Loach, men realismen i «Le Havre» må tas med et klype absurdistisk moropulver, blandet med to klyper melankolsk tristessepulver.  

Når en vekter hører babyskrik fra innsiden av en container, åpner man ikke luka før neste morgen, med antiterrorpoliti til stede. Uten grunn lar de Idrissa flykte. Gutten blir deretter en forsidesak og politiet tar opp jakten. Men skal vi tro Kaurismäki, består denne politistyrken hovedsakelig av en ordknapp betjent kledd i Alain Delons 60-tallshatt og frakk, kjørende omkring i en blankpusset Renault 16 fra samme epoke. Drosjene er like gamle og butikker og kafeer er nostalgiske tilfluktssteder. Men en av naboene, spilt av nybølgehelten Jean-Pierre Léaud, har mobiltelefon.  

Poesi  
I det hele tatt er det lite som tyder på at Kaurismäki har levd et liv utenfor gamle, franske filmer og noen vil nok ha vanskelig for å avgjøre om finnen skaper et distinkt univers eller om han bare er lat.  

Men liksom i hans tidligere filmer, er den «urealistiske» stilen såpass gjennomført at det blir feil å snakke om hjelpeløshet. Det mest fornøyelige er at Kaurismäki på denne måten skaper en poesi og en humanisme som er svært særegen. Det blir aldri hjerteskjærende, men passelig melankolsk: Virkeligheten filtrert gjennom et tilsynelatende naivt sinn, krydret med absurde innslag og en uavbrutt hyllest til filmhistorien.