Anmeldelse: «Generasjon Utøya»

Rørende og ærlig Utøya-film

«Generasjon Utøya» etterlyser oppgjøret med høyreekstremismen som aldri kom.

«GENERASJON UTØYA»: Filmskapere Aslaug Holm og Sigve Endresen har fulgt Ina Libak, Renate Tårnes, Kamzy Gunaratnam og Line Hoem tett over tre år. Foto: Hans Arne Vedlog / Dagbladet / Video: Fenris Film Vis mer
Publisert
Sist oppdatert

– Det har gjort noe med meg å bli forsøkt drept for det jeg står for og tror på, sier Ina Libak i «Generasjon Utøya», og setter effektivt tonen for resten av dokumentarfilmen.

Den følger henne og tre andre Utøya-overlevende, Kamzy Gunaratnam, Line Hoem og Renate Tårnes, i tida etter terrorangrepet 22. juli.

Filmen vil mer enn å bare se tilbake på 2011. Den løfter blikket mot de vedvarende konsekvensene for de fire, og mot hvordan Norge mislyktes i å konfrontere terroristens ideologi.

«Generasjon Utøya»

Dokumentarfilm

Regi: Aslaug Holm og Sigve Endresen
Premieredato: 23. april
Aldersgrense: 15 år

«Rørende og forfriskende om Utøya-overlevende.»
Se alle anmeldelser

Tilbake til Utøya

Etter å ha åpnet med overvåkingsopptak fra bomben i Regjeringskvartalet og fra rettsaken mot gjerningsmannen, tar regissørene Aslaug Holm og Sigve Endresen de overlevende tilbake til et rolig og solfylt Utøya. Hovedpersonene forteller historiene sine rett til kameraet, og kontrasten mellom beskrivelsene og de rolige ansiktene treffer hardt.

Etter hvert blir kameraene med i hverdagen etter angrepene: På jobb, gjennom nominasjonskamper, psykologtimer, fysioterapi og hytteturer. Hovedpersonenes liv er preget av angst, posttraumatisk stress og frykt. Måten de kjemper for å bygge opp livet igjen, mens de fortsetter som politisk aktive, er det vanskelig å beskrive som annet enn imponerende og rørende. Å vise hvor alvorlig angrepet har preget de pårørende, er også forfriskende ærlig, og helt nødvendig når man skal fortelle historien om de som ble rammet hardest.

Deres politiske liv preges også av angrepene. Debatten etter 22. juli delte seg i stadig flere debatter, noen mer konstruktive enn andre. Vi diskuterte minnesmerker, fremstillingen av angrepet i kulturen og hvorvidt man i det hele tatt bør bruke (de etterhvert mange) navnene til gjerningsmannen. «Generasjon Utøya» et forsøk på å pense debatten tilbake til noe viktigere – til hvordan ord påvirker, og hvorvidt vi gjør, og gjorde, nok for å imøtegå høyreekstrem retorikk.

Hets og drapstrusler

Som et eksempel viser filmen daværende justisminister Sylvi Listhaugs Facebook-post om at Arbeiderpartiet er mer opptatt av terroristers rettigheter enn av Norges sikkerhet. Med dette i tankene er det spesielt å se Erna Solberg bli tydelig rørt mens Libak, under åtteårsmarkeringen for angrepet utenfor regjeringskvartalet, taler om at ord får konsekvenser.

Filmen viser at Listhaugs ord fikk konsekvenser, ikke bare fordi hun mistet jobben, men også for de overlevende, som i tida etter innlegget mottok tre ganger så mye hets enn vanlig. Hetsen inkluderer grove drapstrusler, og Libak må nok en gang vitne mot en person som ønsker henne død på grunn av hennes meninger. Det er illustrerende for hvor lite effektivt det mye varslede oppgjøret med idéene til til Anders Behring Breivik har vært.

Troen på at ord kan forandre er også det som driver det politiske engasjementet til de fire videre. I et par spesielt illustrerende scener spør daværende AUF-leder Libak seg hvilke ord eller argumenter som skal til for å dytte Jonas Gahr Støre til venstre i miljø- og asylpolitikken.

Fortellingen om Norge

Varaordfører i Oslo, Kamzy Gunaratnam, framstår som mindre ambivalent til Arbeidepartiets prosjekt, og scenene i filmen viser hvor imponerende god hun er med velgere, partiledelsen og mediene. Hennes diskusjon med Raymond Johansen om hvorvidt man gjorde det rette ved å omtale angrepet som et angrep på Norge og ikke på partiet, kunne gjerne ha vart mye lenger. Gunaratnam poengterer at det hun ønsket å snakke om var hva som skapte Breivik, og Johansen tenker høyt om at det å konfrontere høyreekstreme holdninger er vanskelig fordi det ikke passer i den nasjonale fortellingen om Norge.

Diskusjonen framstår som et øyeblikk av genuin selvransakelse og tvil om hvordan partiet kommuniserte rett etter angrepene, og står i motsetning til filmens ofte overfladiske og polerte scener fra Arbeiderpartiets indre virke.

At man til tider haster fort fra scener som denne, er blant dokumentarens svakheter, spesielt siden den varer knappe én time og 40 minutter. I tillegg forsvinner Renate Tårnes nesten helt fra filmen. Likevel er «Generasjon Utøya» en svært vellykket, forfriskende ærlig og rørende framstilling av langtidskonsekvensene etter 22. juli.

Den minner oss på at vi, som AUF-erne selv sier, kan ta historien i egne hender og hindre i at en lignende film blir nødvendig igjen.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer