Rørende og vellykket om et betent tema

Fjorårets Bragepris-vinner leverer igjen ekte vare.

BOK: «Hunden til Mille er død. Den har blitt slått i hjel med en øksehammer. Det var far som gjorde det.»

Tematikken og stilen i Marita Fossums fjerde roman er lett gjenkjennelig. Tidligere har hun skrevet om aidsdød, overdosedød og den pleietrengendes langsomme død.

Nå beskriver hun tapet av et kjæledyr sett gjennom åtteåringen Milles øyne.

Vin i babykopp

Mille bor sammen med sin geniale storebror Felix, som ikke snakker med andre enn henne og dyra. Hun har en storesøster på fjorten, som er kvalm hver morgen. Hun har en lillesøster som titt og ofte skriker seg til en skvett vin i babykoppen sin. Hun har en mor, som tar seg av ulykkelige Susanne som har prøvd å ta livet av seg selv og sønnen sin. Og hun har altså en brutal og uforutsigbar far. Han er kastet ut av soverommet, er stadig full og får aldri skrevet boka han har planer om å skrive.

Fadermord

Handlingen er lagt til noen midtsommerdager i begynnelsen av syttiårene. Den konstante heten, og det absurd utflytende familielivet minner mer om landsbygda i USA, enn syttitalls Norge. Tematikken er sentrert rundt Mille og Felix, som i hevn for hundemordet pønsker ut måter å drepe faren på. Men det er mer. Mille går med sprøyte i buksa, slik at hun kan tisse som den gutten hun tror hun er. Videre beordres hun til å slikke sin ulykkelige storesøster Anne, mens Felix står med hånden i buksa.

Det er få forfattere som ville klart å hale i land et så betent scenario. Fossum klarer det. Hun har en unik språkfølelse som gjør at hun kan tillate seg det meste. Det er fristende å sammenlikne boka med Herbjørg Wassmos høstroman som også handler om overgrep sett fra et uskyldig barnesinn.

Men der Wassmo lasser på med sentimentalitet og melodrama, der demper Fossum. Det som kunne vært sentimentalt, blir gripende trist. Det melodramatiske kun dramatisk. Hun diller heller ikke med barnesinnet, men lar Mille også være grusom slik barn kan være det.Samtidig er overgrepene så vage og «psykopatfaren» så mangetydig skildret at det ikke blir en klisjéaktig kamp mellom den slemme og de snille.

Menneskesinnet

Som anmelder i lille Norge må en vokte seg for stadig å komme trekkende med Hamsun. Men noe ved Fossums forfatterskap gjør at jeg ikke klarer å dy meg: Den naive vakre beskrivelsen av menneskesinnet, av gudstro, av naturen.

Nå vet jeg ikke om følgende sitat dekker akkurat den parallellen så godt. Men det er i hvert fall svært rørende og viser også at Fossum klarer å se gjennom et barnlig sinn uten at det blir villet:

«Felix kan hele skogen utenat», sier hun. «Han er på god dag med hvert tre og med hver vennlige stein. Han kan aldri gå seg vill og han kan aldri bli alene, dessforuten,» hun tar en liten pause, «kjenner han Gud, og Gud er overalt, det sier i hvert fall Felix.»