Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Meninger

Mer
Min side Logg ut

Senterpartiet:

Rørende omsorg for den forurensende middelklassen

Under dekke av sosial rettferdighet frir Senterpartiet til middelklassen, saftprodusenter, traktorbønder, og sine mange gode venner i næringslivet.

Tegning: Finn Graff.
Tegning: Finn Graff. Vis mer
Kommentar

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) er ikke redd for å gjenta seg selv. I år, som i fjor, angriper han regjeringens skatte- og avgiftspolitikk med nesten nøyaktig samme formulering:

«Regjeringen er på lag med eieren av Rema 1000 - ikke de som jobber der.»

Talepunktene er gjenkjennelig fra venstresidas øvrige partiflora, og bør ved første øyekast danne et godt grunnlag for framtidig regjeringssamarbeid: Mens de rikeste har fått store skattegaver av Erna Solberg (H) og Siv Jensen (Frp), må vanlige folk punge ut med økte avgifter på forbruksvarer og tjenester de ikke klarer seg uten.

«Når de som i utgangspunktet har dårligst råd rammes av avgifts- og skattepolitikken, så er vi imot det,» forkynte Vedum i alle kanaler i går.

Vedum fikk i 2018 skarp ammunisjon til offensiven fra Siv Jensen selv. Til Stortinget fortalte Fremskrittspartiets finansminister at særavgifter, tollavgifter, gebyrer, sektoravgifter og merverdiavgift økte med nesten sju milliarder i perioden 2014 - 2018.

Det kler et parti som er tuftet på motstand mot skatt og avgifter dårlig, noe Vedum vet å utnytte seg av. Som politikere flest er han en god skuespiller, og på nærmest teatralsk vis fortalte han i går pressen at dette var det siste han ventet seg fra Frp i regjering.

Et tu, Jensen? I uhellig allianse med storkapitalen har partiet for folk flest dolket hvermannsen i ryggen.

Senterpartiets alternativ til regjeringens skatte- og avgiftspolitikk er i utgangspunktet sympatisk. De med sterkest rygg skal bære den tyngste børa. Statens inntekter skal kreves inn på en måte som totalt sett omfordeler verdier, ikke sementer forskjeller.

Men hva vil egentlig Sp gjøre med det? Fordi de mener at avgiftspolitikken har løpt løpsk krever de, i år som i fjor, en egen stortingsmelding om dem. Staten må gjerne skaffe seg inntekter på denne måten, men avgiftene må sees i sammenheng med hverandre og skattesystemet for øvrig.

Det er ingen dårlig idé. Den politiske debatten om skatt og omfordeling har ikke vondt av en mer helhetlig overbygning.

Men hvis det overordnede og viktigste målet med en omlegging av avgiftssystemet er mer omfordeling, noe Vedum gjentar til stadighet, er det ikke sikkert at Senterpartiets kjepphester kommer særlig godt ut av det. Mange av dem minner mistenkelig på avgiftskutt for partiets gode venner, mer enn for landets fattigste.

Partiet vil for eksempel kutte CO2-avgiften for treforedlings og fiskemelindustrien (5 millioner), samt CO2-avgiften for fiske i nære farvann (240 millioner).

De vil kutte flyseteavgiften for fly under 20 tonn (100 millioner), og gi landbruket redusert sats i el-avgiften (75 millioner).

De vil fjerne saftavgiften (100 millioner), droppe prisjustering på avgift på sjokolade og sukkervarer (30 millioner), samt redusere avgiften på ikke-alkoholholdige drikkevarer (800 millioner), noe som neppe skader produsentene av dem.

For ikke å glemme fjerningen av trafikkforsikringsavgift på traktorer (80 millioner) og fjerningen av økt arbeidsgiveravgift for finansnæringen (lokale sparebanker) med en prislapp på 1,7 milliarder.

Alle partier sender noen millioner hjem til kjernevelgerne, men det er ikke lett å kjenne igjen den rørende omfordelingsretorikken i disse kuttene.

Senterpartiets mange kutt ser heller ut til å gå i beina på to andre viktige funksjoner med avgifter: Prinsippet om at forurenser skal betale, og adferdsendringer.

Det er nemlig lurt å øke prisen på ting vi bør gjøre mindre av. Hvis det blir litt dyrere å forurense, vil folk og bedrifter forurense mindre. Hvis vi gjør det billigere å kjøpe elbil enn bensinbil, vil flere kjøpe elbil.

Metodikken er så innarbeidet i skattesystemet at Senterpartiet mer enn gjerne benytter seg av den selv. Fordi partiet vil at folk skal røyke og drikke mindre, foreslår Vedum en økning i avgiften på alkohol og tobakk for 2020. I prinsippet rammer ikke en slik økning noe mer urettferdig enn saftavgiften.

Og selv om avgifter på forurensende aktiviteter som strømforbruk, diesel, bensin, og flyreiser kan ramme de med dårligst råd, finnes det andre og bedre mekanismer for omfordeling enn avgiftskutt. Alternativet (labre kutt i utslipp av klimagasser fra slike aktiviteter) er like skadelig for planeten samme hvem som holder på med det.

Partiet kutter riktignok inntektsskatten for alle som tjener under 750 000, noe som er en progressiv endring av systemet. Men selv her havner de store pengene hos middelklassen og folk som på ingen måte rammes særlig hardt av litt dyrere flyreiser eller høyere strømpriser.

Det finnes gode grunner til å kritisere regjeringens skatte- og avgiftspolitikk, men alt i alt ser det ut til at Senterpartiet fort kan møte seg selv i døra i tida framover.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media