Rørende portrett

En siste hilsen fra en folkekjær, preget av verdighet og rufsete humor.

FILM: HAUGESUND (Dagbladet): «Giganten», avslutningsfilmen ved Haugesund-festivalen, er et sterkt og bevegende portrett av Erik Bye. Som film kan den virke rotete. Som avskjed med et nasjonalikon - han døde i fjor før opptakene var ferdige - skjønner man at filmen måtte bli som den er blitt.Erik Byes aller siste tekst, tonesatt av Hans Fredrik Jacobsen, heter «Drøm» og blir et slags tema for «Giganten». Han forteller selv at i hans neste liv, det som statskjerka har lovet ham, skal han bli tre P-er: poet, pianist, pilot. Filmen kretser mye rundt disse temaene, skjønt rollen som pasifist virker som den mest framtredende P-en i Erik Byes tankerekker. Et gammelt dokumentarinnslag i svart-hvitt fra krigen i Biafra, der Erik Bye holder radmagre og døende småbarn i de svære nevene sine, illustrerer noe av bakgrunnen for hans pasifisme.

Sjokkartet

Opptakene er gjort de siste tre åra i Erik Byes liv, de siste så seint som tre uker før han døde. Det er temmelig sjokkartet å se ham på sykehuset, tydelig merket av kreftsykdommen, utmagret og med oksygenslange i nesa. Men likevel med en vilje til å snakke om døden, ikke om sin egen død, men om det tap av liv som mennesker påfører andre mennesker. Dokumentarportrettet bærer preg av både stor verdighet og rufsete Erik Bye-humor. TV-journalisten Bye er ikke en del av denne historien, selv om han ikke unnlater å gremmes over «dillballet» som serveres i mediene. Det er «en fiende mot ditt sinn», sier han og ser rett inn i kamera. Formmessig opererer filmen med flere visuelle uttrykk. Ett der Erik Bye er tett fotografert mens han snakker direkte til tilskueren eller leser sine egne tekster. Han er bestefaraktig formanende og tilgjort blyg når han kaller kjærlighetsdiktene «fordekte tilståelser».

Overflødig

Et annet uttrykk er dokumentarbitene. De er fra møter med musikere og fra hans aller siste konsert, i et samfunnshus på Smøla sammen med sin gode venn og makker Willy Andresen. Stemmen er rusten, kroppen er så skrøpelig at han må hjelpes opp og ned fra scenen. Men tårene sitter løst hos både gamle kvinner og unge menn når Erik Bye klemmer i vei med «Så lenge skuta kan gå». Bilder fylt av blåtoner, de vakre Nordmørsfjellene, havet og kveldshimmelen rammer inn sekvensene som avsluttes med at Erik Bye får sin etterlengtede flytur der hans «Drøm» toner ut.Filmen er blitt en siste hilsen fra en ruvende personlighet. Å kalle den «Giganten» virker bare overflødig og pretensiøst, dessuten er tittelen opptatt fra før. Filmen har ordinær norgespremiere 2. september.