Rosa lykke

Noen av rockhistoriens beste album – og noen parenteser.

CD-BOKS: «Forresten, vi har 16 plater vi gjerne vil presentere». Sånn kan man tolke tittelen på denne boksen, med plater som spenner fra 1967 («The Piper At The Gates Of Dawn») til 1994 («The Division Bell»). Foranledningen er altså at det i år er 40 år siden debuten.

Eide 70-tallet

Tittelen kunne kanskje også vært «The Rise And Fall Of…»? Det er ikke til å komme fra at Pink Floyd var best med Roger Waters (Syd Barrett er kanskje grunnleggeren, men han forsvant jo etter debuten) og at storhetstida var på 70-tallet. Forresten, bandet eide 70-tallet, med grandiose «Atom Heart Mother» (1970), «Meedle» (1971), «The Dark Side Of The Moon» (1973), «Wish You Were Here» (1975,. «Animals» (1977) og «The Wall» (1979). I 1983 kom «The Final Cut», som ble en finale for Waters. Mange av oss vil hevde at restene av gruppa aldri har vært i nærheten av gamle høyder.

Håpet om en gjenforening med Waters, utover den korte bandet hadde i forbindelse med Live 8-konserten i 2005, lever videre – uten at jeg tror denne boksen vil påvirke det. Selvfølgelig er det synd at Waters reiser rundt og spiller «The Dark Side Of The Moon» uten resten av gruppa, sjøl om han har vist at han strengt tatt ikke trenger dem, men tar vi egentlig sjansen på nytt materiale fra et samlet Pink Floyd? For hvorfor skulle det ellers ha noe for seg å samle gammel storhet? Kanskje er det like greit at denne boksen får stå som en bauta.

Mangler noe

Debuten hadde noe uskyldig og «tenåringsaktig» over seg, men allerede på «Saucerful Of Secrets» (1968) er de på sporet av den litt mystiske og svevende psykedelia-, space- og progrockformelen som er blitt stående («Set The Controls For The Heart Of The Sun» er et nøkkelspor). Men først fra «Meedle» (1971) stemmer alt. Med «A Momentary Lapse Of Reason» (1987) starter nedturen, og siden «The Division Bell» (1994) har det vært stille på platefronten.

Det var parenteser også i Waters’ tid (som soundtracket «More»), men dette er selvfølgelig uansett en ypperlig mulighet til å komplettere. Men heller ikke denne boksen har «alt». Livealbumet «Delicate Sound Of Thunder» (1988) mangler, og sjøl om Pink Floyd definitivt er et albumband, hadde det gjort seg med en bonusdisk med singler som «See Emily Play» (som ikke ble med på debuten, men som har vært med på samleplater). Diskene kommer med originalcoverne i miniformat, i Storm Thorgersons fenomenale design. Dermed må man ofte leite med lupe for å finne låtoversikten. En plakat med bilder av samtlige cover følger med, men hvorfor ikke et ørlite hefte?

Dette er likevel små innvendinger. Hvis du synes din musikkinteresserte far er verdt ca. 1600 kroner, så har du herved løst gaveproblemet.