Rosa Prosa

Alecia Moore har aldri gått stille i dørene, verken i valg av artistnavn og framtoning, eller musikalsk.

CD: Og det er kanskje dette, hennes fjerde album, som slamrer høyest, i det minste på tekstsiden.Pink langer ut mot lurvete gutter, enten de er feiginger som stikker av eller i overkant slibrige sjekkere, den amerikanske presidenten og intoleransen han representerer, og - ikke minst - dumme jenter. Så kan det diskuteres (og det har det blitt på nettet) om singelen «Stupid Girls» og den parodierende videoen er nok et bevis på at «kvinner er kvinner verst», eller et betimelig oppgjør med rådende, usunne verdier. Men at den er en knakende god poplåt, om enn ikke helt på høyde med «Get The Party Started», er det ingen tvil om.

Nye sparring partnere

For etter et litt mindre vellykka samarbeid med Rancids Tim Armstrong på «Try This!» er Pink tilbake med hitsmeder som definitivt har sine popkredensialer i orden. Det er Billy Mann som har co-skrevet og produsert mesteparten av materialet, men Butch Walker (Avril Lavigne) og Max Martin bidrar også. Sammen har de lagd en potent blanding av låter med stort listepotensial, som «Leave Me Alone (I\'m Lonely)» og «U + Ur Hand» , og nedstrippa ballader som «The One That Got Away» og «I\'ve Seen The Rain» , et bonusspor skrevet av og framført sammen med faren James Moore.

Popprotest

«Dear Mr. President» (med Indigo Girls) er en protestsang som nok hadde blitt i klammeste laget rundt leirbålet, men som blir både modig og kraftfull i sin hyperkommersielle popsetting. Målgruppa er ikke akkurat bortskjemt med samfunnskritisk musikk, men her er det også godt mulig at budskapet kommer gjennom siden innpakninga er så fengende. Pink setter i det hele tatt penga der hun har kjeften, og på «Cuz I Can» minner hun på typisk vis om at hvis poenget er å bli hørt er det tross alt bedre å prate dritt enn å holde munn. Hun tør der andre tier - med utropstegn - og åpner dermed for en popverden hvor det også er rom for utskudd og jenter med ambisjoner, ikke bare dumme søplehuer som jakter på selvbekreftelse på alle de gale stedene.