JULESTEMNING: Statsminister Erna Solberg (H) hilser til stortingsrepresentantene under julelunsjen på Stortinget i Oslo.
Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix
JULESTEMNING: Statsminister Erna Solberg (H) hilser til stortingsrepresentantene under julelunsjen på Stortinget i Oslo. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpixVis mer

Rosabloggfeminisme

Regjeringen tar et oppgjør med statsfeminismen. Det er nok nå.

Kommentar

Tida for de store likestillingsreformene er forbi. Det skal vi ikke klage over. Det er et tegn på at politikken som har vært ført de siste tiåra, har vært en suksess, i den grad at andre land stadig kopierer våre tiltak.
Derfor skal jeg heller ikke gjøre et nummer av at den første kvinnelige statsministeren etter Gro, er den som setter på bremsene, ja, til og med rygger noen skritt.

Det var likevel et historisk sus over oppgjøret i Stortingets siste spørretime før jul da regjering og opposisjon barket sammen om likestilling. Ap-politikere med Jens Stoltenberg i spissen sto i kø for å utfordre Solberg og hennes statsråder om kontantstøtte, barnehager, arbeidslinja og integrering. Gro ble nevnt. Svarene de fikk var kort oppsummert, ja, denne regjeringen vil føre en helt ny politikk når det gjelder likestilling.
Målet om likestilling står ved lag, men definisjonen er en annen. Det vil ta lengre tid med en blå regjering, sa likestillingsminister Solveig Horne.

Det er en befriende ærlig innrømmelse. Helt siden Gros dager har partiene, med unntak av Frp, støttet opp om grunntanken bak likestillingspolitikken. Den handler om at likestilling ikke er et individuelt rettferdighetsprosjekt den enkelte har ansvar for, men at staten skal ta jobben gjennom lovverk og velferdsordninger. Fordi likestilling beviselig er bra for økonomien og samfunnet. Det har altså handlet om tunge spørsmål, som har revolusjonert måten vi lever på, men fortsatt står for det tydeligste skillet i samfunnet når det gjelder økonomi, arbeid og makt. En kvinnelig statsminister forandrer ikke det.
Det har riktignok vært strid om både tempo og omfang, men selv en Høyre-statsråd innførte kvotering i ASA-styrer med begrunnelsen at det ellers ville ta altfor lang tid.
NHO er tilhenger av tredeling av foreldrepermisjonen, og sammen med andre arbeidsgiverorganisasjoner har de advart regjeringen både mot utvidelse av kontantstøtten og kutt i fedrekvoten. De mener det vil svekke kvinners tilknytning til yrkeslivet og dermed tappe næringslivet for kompetanse.

Erna Solberg, som gammel feminist og leder av Høyre-kvinnene, kjenner argumentene og har støttet dem, men vil ikke lenger høre på dem. Det er ikke radikale grep hun etter 60 dager kritiseres for. En tusenlapp mer i kontantstøtte i måneden, litt dyrere og færre barnehager, fire ukers kutt i fedrekvoten, en halvering av skatteklasse II som Stoltenberg-regjeringen tross alt levde godt med i åtte år før den fjernet den i siste budsjett.
Men for første gang på mange år, reverseres flere likestillingstiltak. Det er et demonstrativt skifte.

Oppgjøret er ideologisk. Det er derfor likestilling får en slagkraft og utnyttes av begge sider til å markere avstand. Regjeringen legger ikke lenger skjul på at endringene trolig vil føre til at færre fedre tar ut permisjon, at kvinner jobber og tjener mindre, at kontantstøtte er dårlig integrering. Det er likevel viktigere å gi familien valgfrihet, en valgfrihet Erna Solberg fortsatt stiller spørsmål ved når hun advarer kvinner om de økonomiske konsekvensene.
Solberg prøver å bygge et mer realistisk forsvar for å bryte med statsfeminismen. I bytte mot en ideologisk valgfrihet, er det en pris å betale. Kvinner kan ikke få i pose og sekk. Deres valg vil ikke bli kompensert av staten. Ansvaret for likestilling har kvinnene selv, eventuelt en solid ektepakt.

Hva som skal erstatte statsfeminismen er mer uklart. Regjeringen snakker stadig mer om familiepolitikk, en åpenbar konsesjon til KrF, men samtidig et signal om at grunnleggende strukturer i samfunnet skal overlates til kjernefamilien. Skylda for misforståelsen må de rødgrønne dele som har gjort fedrekvoten til en hellig gral i likestillingspolitikken.
Den er viktig - likelønnskommisjonen mente til og med den var helt avgjørende - men ved å fokusere ensidig på den, reduseres likestilling til babypass. Det er lett match å få velgere til å tro fedrekvote er inngrep i familiens autonomi og statlig detaljstyring.
Det er fordi likestilling de seinere åra i hovedsak har handlet om goder til middelklassen. Den er blitt individualisert og privatisert gjennom et endeløst intimitetstyranni av betroelser og blogging.

Erna Solberg tar det hele til sin naturlige og absurde slutt. Likestilling er hva du selv definerer det som.
Det kan være Tone Damli naken. Du bestemmer..

Lik Dagbladet Meninger på Facebook