Rose uten pistoler

Er Guns N’ Roses fortsatt det vitale bandet som i løpet av noen korte år gjorde dem til datidas viktigste band?

CD: Det er 17 år siden Guns N’ Roses slapp plate med originalt materiale. Det er 14 år siden Axl Rose gikk i studio for å begynne arbeidet med «Chinese Democracy». Den har kostet nærmere 100 millioner kroner å ferdigstille, slitt ut et utall managere, studiomusikere og bransjefolk. Alt dette vet vi. Det har vært skrevet side opp og side ned om «Chinese Democracy» i like mange år som Axl har vært i studio. Og legenden har vokst, og farsen økt i omfang for hver måned som har gått. Dagbladet trillet i sommer terning på ni av låtene som ifølge kilder var klar for det ferdige produktet som slippes til butikk i morgen. Mer om selve platen seinere i artikkelen. Men først; hva skjedde egentlig med det som var i ferd med å bli det største rockfenomenet siden Rolling Stones?

Guns N’ Roses var resultat av sammenslåingen av Los Angeles-bandene Hollywood Rose og LA Guns, nærmere bestemt Axl Rose, Izzy Stradlin, Tracii Guns, Ole Beich og Rob Gardner. Turbulensen var umiddelbar og allerede etter et par måneder var Saul Hudson (Slash), Duff McKagan og Steven Adler på plass i rekkene og den klassiske «Appetite for Destruction»-besetningen var et faktum i begynnelsen av 1986. I Hollywood hvor permanentkrøller, platinablondt hår og rosa leppestift var motebildet, gjorde ikke Guns N’ Roses som sverget til 70-tallets klassiske gitarrock og protopunk med Aerosmith og The Stooges som klare lede-stjerner stor suksess. Ting endret seg snart og for å gjøre en kontroversiell og innfløkt historie kort; etter at «Sweet Child O’ Mine» begynte å rulle på MTV tok det seks år fra bandet skøyt heroin i Hollywoods møkkete bakgater til Slash sto breibeint med sigaretten i munnviken og spilte lange gitarsoloer for et fullsatt Valle Hovin. For å sette ting i perspektiv. I 1993 var det bare et fåtall artister som kunne gjøre det samme. Rolling Stones, Bruce Springsteen og Pink Floyd. Med andre ord; Guns N’ Roses hadde i løpet av noen korte år blitt et av verdens desidert største band.

Guns N’ Roses visuelle profil, notoriske oppførsel og ikke minst ufravikelige musikalske identitet gjorde dem for en kort periode ufeilbarlige. Sammensetningen av bandet kan ikke undervurderes. Axl Rose’ kompromissløse rennesteinspoesi og sjelsvrengende stemme, Izzy Stradlins hang til det klassiske gitarriff, Slash’ signaturtone og meloditeft sammen med Duff McKagan og Steven Adlers rølpete men effektive komp la grunnlaget for et av tidenes viktigste rockealbum «Appetite for Destruction».

Den enorme suksessen med «Appetite for Destruction» hadde sine baksider, Steven Adler måtte kapitulere som følge av utstrakt dopmisbruk og maktfordelingen innad i bandet ble en verkebyll som vanskelig lot seg skjule. Axl Rose’ egosentriske tilbøyeligheter gjorde seg gjeldende på flere plan. Oppfølgerplatene «Use Your Illusion I & II» bar tydelig preg av et ego ute av kontroll. På godt og vondt. Vokalistens hang til det dramatiske avfødte episke mesterverk som «Civil War», «November Rain» og «Estranged», mens Izzy Stradlins briljante øyblikk som rotekte rock n’ roll-magiker fikk større og større mellomrom. Stradlin forsvant kort tid etter innspillingene, Axl Rose’ uforutsigbare oppførsel ble et stadig større problem for medmusikanter og konsertarrangører og noen år seinere sto han alene tilbake, ribbet for alle originalmedlemmene.

2008: Det som etter hvert har blitt til en bransjevits har blitt en realitet. «Chinese Democracy» med sine 14 låter er klarstilt for konsumering. Utrolig. På mange måter er det vanskelig å vite hvordan man skal angripe produktet, skal man vurdere det opp mot de enorme ressursene som er lagt ned og havet av tid som er brukt for å gjøre platen ferdig, eller høre platen som en hvilken som helst rockeplate? Det er vanskelig å skyve disse faktorene helt til side, da tidsspennet i stor grad preger det ferdige produktet.

Det første som slår en er nemlig at produksjonen låter håpløst datert. Her knitrer det i svulstige elektronikalooper og industrielle tilbøyeligheter som var forbeholdt artister som Nine Inch Nails og Marilyn Manson på tampen av 90-tallet. Men etter hvert som platen får satt seg, er det fraværet av gode låter som er det største problemet. Tittelkuttet og førstesingelen er fremdeles den som skiller seg ut som platas ener. Balladene spenner fra det håpløst banale («If the World») til det akseptable («Street of Dreams»). Axl er fremdeles en stor Elton John-fanatiker og de pompøse arrangementene er kledelige så lenge melodiene sitter og tilsvarende kleine i mangel på sådan.

Den gamle konsertkjenningen «IRS» har et episk sus og et smittsomt refreng, mens «Raid N’The Bedouins» smaker på Rage Against the Machine- og Red Hot Chili Peppers-funk. Versene biter godt fra seg, mens refrenget klipper låten i stykker. «Madagascar» er også en gammel kjenning som sender tankene i retning «Use Your Illusion»-platene. Effektiv nok, men mangler nerven som kunne gjort den til en klassiker.

For å kontekstualisere. Guns N’ Roses slo seg opp i kraft av en gjeng mennesker som hadde sin klart definerte og komplimenterende kvaliteter, fjerner man disse komponentene får man «Chinese Democracy». Et album der en av hovedpersonene har brukt 14 år på å forsøke å gjenskape bandets opprinnelige slagkraft ved hjelp av proffe studiomusikere, velrenommerte teknikere og et lass av prominente gjester. Musikerne gjør tidvis en fabelaktig jobb og Axl har absolutt sine øyeblikk, selv om pennen hans per i dag stort sett tværer ut bitre og intetsigende floskler. I sum er «Chinese Democracy» et middels rockealbum uansett om man betrakter det som et Axl-soloalbum eller en ny Guns N’ Roses-plate. Konklusjonen må være at det er håpløst å rekonstruere noe som er avfødt av genuint talent, egenart og en ufeilbarlig sammensetning.



Denne anmeldelsen stod opprinnelig på trykk i Ideer-seksjonen i dagens papirutgave av Dagbladet.

Rose uten pistoler