Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Rosenrødt eller helsvart?

FORSKNING: Statsråd Tora Aasland trekker frem gode norske forskningsresultater og førsteklasses norske forskningsmiljøer når hun i en kronikk 10.1. prøver å tilbakevise professor Brandtzægs og medisinstudentene Saxlund Pahle og Kirkeby Risøes innlegg (hhv. 5.1. og 2.1.) om norsk forskning. Men hun er mindre presis når det gjelder tiltak mot de mangler som tidligere innlegg i Dagbladet hadde pekt på.

Det virker korrekt når Aasland skriver at den nåværende regjering hvert år har latt de totale forskningsbevilgningene vokse – bitte litt. Og jeg tror henne når hun sier og skriver at hun vil satse på økte ressurser til å løse bl.a. miljøproblemer og utfordringer knyttet til velferdsstaten og eldrebølgen. Slike satsninger vil opplagt ha større mulighet for politisk tilslutning enn løfter om å styrke den frie grunnforskningen, inklusive forskningen innen kulturfagene. Men samtidig skaper en slik prioritering mange problemer og utfordringer for universitetene. Her er noen av de største:

Den frie grunnforskningen sultefôres i mange fag. Riktignok finnes det spissmiljøer, slik som sentrene for fremragende forskning, som nyter godt av langsiktige og noenlunde tilstrekkelige bevilgninger. Men når Forskningsrådets frittstående prosjekter innen biologi og biomedisin år etter år har hatt omtrent nullvekst, er ikke dette godt nok. Når bare rundt 10 % av søknadsbeløpene innvilges, og når det gis avslag for omtrent 80 % av de prosjektene som utenlandske bedømmere har klassifisert som fra gode til fremragende, er det ikke godt nok. Når ikke alle unge mennesker som har evner og lyst og utsikter til god veiledning, slipper til på doktorgradsprogrammene, er det ikke godt nok. Stadig mer av de offentlige forskningsbevilgningene går til øremerkede formål som jeg vil karakterisere som program- eller oppdragsforskning, som burde kunne få tilslutning til og med fra politikere som først og fremst ser etter nytteverdi på kort sikt. Det er for defensivt. Den siste vinneren av UiOs forskningspris sa det slik i sin takketale: «Jeg kom til et institutt og et universitet der det var mulig, ja ønskelig, å bedrive forskning som var faglig sentral og ikke nyttedrevet, som kunne forfølge det min veileder ved Oxford kalte sin siste bok, «Eternal perplexities». Jeg må, med bekymring, berette at disse muligheter er i ferd med å forsvinne i dagens verden. ... Uten forskerinitiert grunnforskning kan ikke et universitet videreføre sitt overordnete formål: søken etter stadig ny kunnskap og forståelse uavhengig av kortsiktig og trangt definert nytteverdi.»

Øremerkede midler er ofte ikke fullfinansiert. Det gjelder f.eks. tildelingen av nye doktorgradsstipendier. Det betyr at mottakeren må spe på med penger fra basisbevilgningen fra departementet. Dette reduserer universitetets frihetsgrad og går mest utover de enhetene som ikke nyter godt av øremerkede midler.

Vi har ikke midler til å skaffe oss den infrastruktur vi trenger for å kunne yte vårt beste i den internasjonale konkurransen innen forskningens elitedivisjon. Utdatert vitenskapelig utstyr og mer eller mindre nedslitte bygninger må mange av oss leve med.

Ressurstildelingen fra regjeringen er karakterisert ved sin kortsiktighet. Det gis midler for ett år av gangen. Langsiktig planlegging og oppbygning av miljøer og ekspertise blir en risikosport.

Stjernø-utvalgets instilling ble lansert denne uken. og vil bli intenst debattert. Om utvalgets vekt på langsiktighet kan hjelpe oss med det siste kulepunktet ovenfor, eller om dets forslag til ny giv for ressurstildelingen fra Kunnskapsdepartementet hjelper oss med de andre kulepunktene, gjenstår å se. Diskusjonen om ett eliteuniversitet er i hvert fall lagt død, slik rektor ved Universitetet i Oslo også hadde signalisert på forhånd. Elitemiljøer er derimot en annen sak. De finnes allerede ved de gamle universitetene i form av sentre for fremragende forskning eller innovasjon. Her er poenget både å gjøre dem enda bedre og å passe på balansen mellom «spiss og bredde». Den vanlige universitetsprofessor skal drive forskningsbasert undervisning, og det er fra det brede grunnplanet vi må håpe på fremveksten av nye elitemiljøer som også kan gjøre seg gjeldende internasjonalt.

Statsråd Aasland kan ha rett i at elendighetsbeskrivelser neppe styrker unge menneskers lyst til å gå forskerveien. Noen av oss burde bære vitnesbyrd om hvilket fint liv det kan være, hvor flott det er å kunne heve unge menneskers analytiske og kreative kompetanse, og hvor godt en doktorgradsutdanning passer ikke bare innen akademia, men også innen næringsliv og offentlig virksomhet. Bildet er ikke helsvart – men det er langt fra rosenrødt. Det blir spennende å se hva virkningene av Stjernø-utvalgets arbeid blir.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media