RASERI ISTEDET:  «Jeg beholder slett ikke roen, slik vårt moderne samfunn krever». Slik var reaksjonen til en av artikkelforfatterne etter å ha mistet sin datter.  Foto: Trond Reidar Teigen / NTB Scanpix
RASERI ISTEDET: «Jeg beholder slett ikke roen, slik vårt moderne samfunn krever». Slik var reaksjonen til en av artikkelforfatterne etter å ha mistet sin datter. Foto: Trond Reidar Teigen / NTB ScanpixVis mer

Rosetogene - et overgrep?

Nylig ba Desmond Tutu nordmenn tilgi 22. juli-terroristen, men bør ikke det forbeholdes de pårørende?

Meninger

«Har du ikke vært sint?» Det får Sandsmark ofte høre når han forteller om sin bok «Pass på liten og på stor - Saras pappa om tragedien på Bjørkelangen».

«Jo,» svarer Sandsmark, mens tankene hans går tilbake til juli 2011.

Også vi ble fylt av varme over rosetogene etter 22. juli-terroren. Men i januar 2014 opplevde Sandsmark selv å få et barn drept. Dét var en ulykke, likevel endret det hans syn: De allmenne reaksjonene som i 2011 opplevdes gode og rette, framsto nå som et slags overgrep.

Hvordan kan en tredjepart bestemme reaksjonen på døden til andres barn? Bare berørte kan vel si at hat skal møtes med kjærlighet? Nylig ba Desmond Tutu nordmenn tilgi 22. juli-terroristen, men bør ikke det forbeholdes de pårørende?

Noen forbehold må tas: Hvis det var berørte som fikk bestemme rosetog og liknende, hvis den myke responsen opplevdes som medlidenhet - da var svaret fint og rett. Det hele var også svært godt ment.

Det nyvakte ubehaget i Sandsmark gir seg likevel ikke. Hva med raseriet? «Vi hadde et jævlig sinne», har Ap’s Raymond Johansen røpt om tiden etter 2011-terroren. Hva med etterlattes eitrende sinne mot terroristen? Kan pårørende ha følt at ikke-berørte tilranet seg reaksjonen? Har noen etterspurt deres opplevelse her? Kan kravet om «verdighet», uten anerkjennelse av raseri og fortvilelse, ha gjort byrden enda tyngre? «Vreden är vi många som har lagt band på. Den passade inte in i blomhavet,» har Utøya-overlevende Ali Esbati sagt.

Ved drap, spesielt de overlagte, kan etterlatte bli voldsomt sinte. Fortvilt raseri og forbudt hevnlyst er naturlige reaksjoner på barns brutale død. Men etter 22. juli 2011 ble det ikke åpnet for slikt. I stedet hørte vi hvordan siviliserte må besvare ondskap - mens etterlatte gråt og bannet, slo og sparket i veggen hjemme?

Den moderne nordeuropeiske sivilisasjon har knapt plass til raseri og hevnlyst. Det ustyrlige er vanskelig og ubehagelig for andre. Dermed legges det lokk på disse naturlige reaksjonene, og sørgende omtales som «sterke» og «flinke».

Men etter Saras død har Sandsmark skuffet mange med sitt raseri mot Gud og hvermann. «Jeg beholder slett ikke roen, slik vårt moderne samfunn krever,» noterte han. «Jeg raser, fortviler, gråter, kjefter, har ukontrollerte utbrudd - jeg er et dårlig forbilde for siviliserte mennesker.»

Men mange har reagert slik. Vi husker den etterlatte storebroren som under 22. juli-rettssaken kastet en sko etter morderen og skrek: «Go to hell!» - til applaus og bravorop. «Å kaste en sko i sinne er like verdig som å gå i rosetog,» kommenterte Gamlund; det «står som et viktig korrektiv til den noe endimensjonale reaksjonen preget av rosetog og varme». (Dagsavisen 16.05.12)

Idealet for «sivilisert reaksjon» bør endres. Sinne er en moralsk protest mot urett, og da må vi få vise hvor vondt uretten gjør. Harme verner om selvrespekt og verdighet, så raseriet er både rett og verdig.

Men ved planene om et Utøya-minnesmerke er etterlatte igjen blitt avkrevd en gitt reaksjon. Ikke-rammede vil «gå videre», som om andre enn etterlatte og overlevende kan eie sorgen og raseriet over udåden.

Rosetog og fine ord kan være på sin plass. Men ikke-pårørende må ikke kuppe reaksjonen på drap. Tutu har sagt: «Ingen framtid uten tilgivelse» - men selv om tilgivelse er et viktig ideal, må det også gis rom for de like moralske følelsene harme og hat.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook