EPLEKJEKK CROONER: Under det freidige aliaset Father John Misty lager Josh Tillmann stor musikk, skriver vår anmelder. Foto: Guy Lowndes/Promo.
EPLEKJEKK CROONER: Under det freidige aliaset Father John Misty lager Josh Tillmann stor musikk, skriver vår anmelder. Foto: Guy Lowndes/Promo.Vis mer

Anmeldelse: Father John Misty - «Pure Comedy»

Røsker av ironiens slør. Tilbake står noe av den vakreste musikken du vil høre i år

Den gudløse komedie fra Father John Misty.

ALBUM: Verden står nok ikke til påske.

Pure Comedy

Father John Misty

5 1 6
Plateselskap:

Sub Pop

«I albumets største øyeblikk tar Tillman mot til seg og røsker av ironiens slør. Tilbake står noe av den vakreste musikken du vil høre i år.»
Se alle anmeldelser

Synd, men sant: På denne gudsforlatte blå klinkekula der du og jeg bor, er vi i ferd med å drukne i vårt eget avfall. I et fåfengt forsøk på å holde dødsangsten på en armlengdes avstand, distraherer vi oss selv med reklamer, kulturkriger og folkemord.

Er det ikke ironisk? Det finnes altfor mange av oss, men vi har kun hverandre.

Slik ser i hvert fall kloden ut gjennom linsen til vidunderlige «Pure Comedy», singer/songwriteren Josh Tillmans tredje studioalbum under det eplekjekke aliaset Father John Misty.

Der «Fear Fun» (2012) er skrevet av en penn langt spissere enn forventet av en tidligere Fleet Foxes-trommis, var oppfølgeren «I Love You, Honeybear» (2015) en besk kjærlighetserklæring som gav Tillman like mange nye fiender som fans. «Pure Comedy» på sin side selger seg freidig inn som 35-åringens magnum opus – et 75 minutter langt verk om menneskehetens fødsel og forfall.

Det er jo et vågestykke, for å si det mildt. Selv om «Pure Comedy» ikke helt klarer å innfri sine egne ambisjoner – er ikke det forbannelsen ved all kreativ aktivitet? – er den likevel en spesiell plate, et like morsomt som sørgelig stillbilde av vår tidsånd.

Sånn sett har Father John Misty mye til felles med Randy Newman. Deres delte fascinasjon for Hollywood-mytologien – Burt Bacharach og dekadanse, med mer attåt – manifesterer seg som en krysning av klassisk låtskriverkunst og sylskarp satire. Ta for eksempel fenomenale «Ballad of the Dying Man»: En tragikomisk fortelling der Den Intellektuelle bokstavelig talt forvitrer i samfunnet, mens et angelisk gospelkor svermer rundt Tillman og hans trofaste følgesvenner, kassegitaren og pianoet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Ballader er det flust av på «Pure Comedy». I motsetning til «I Love You, Honeybear» finnes det imidlertid knapt en eneste kjærlighetslåt her, som om Tilman er for opptatt med å skue utover den kosmiske elendigheten til å bry seg om sånne banale filleting.

Unntaket er nydelige «Smoochie», hvor han synger at «When my personal demons are screaming/When my door of madness is half open/You stand alongside». I et briljant grep ulmer en forvrengt stemme i bakgrunnen, for å understreke at de diabolske kreftene som river og sliter i ham kun holdes i sjakk av hans elskedes beroligende ord.

Tidvis har jeg irritert meg over den ironiske distansen ved Father John Misty; særlig på scenen kan Tillman gi inntrykk av at han egentlig ikke tror på sine egne ord. Et sykdomstegn i vår tid – treffende diagnostisert av David Foster Wallace i 1996 – er at oppriktighet har blitt noe latterlig. Det er enklere, og ikke minst tryggere, å ironisere. Konsekvensen er at alt som er fint i verden sakte, men sikkert hules ut.

Disse demonene er fortsatt tilstedeværende på «Pure Comedy», spesielt på den stillestående, selvbevisste 13-minutteren «Leaving LA» – en låt jeg sliter skikkelig med å høre nødvendigheten av – og «Total Entertainment Forever», som blant annet inneholder linja «Petting Taylor Swift every night inside the Oculus Rift».

«What's to regret for a speck on a speck on a speck/Made more ridiculous the more serious he gets?», undrer Tillman på «In Twenty Years or So», en åpenbar adressering av oppriktighetens krise. I albumets største øyeblikk tar han mot til seg og røsker av ironiens slør. Tilbake står noe av den vakreste musikken du vil høre i år.

«There’s nothing to fear» messer Father John Misty i albumets siste sekunder, og gjør det vanskelig å holde seg fra å gråte over oppvasken.