FILM: Endelig en film som røsker i sjela, som fascinerer fra første til siste bilde og i fortsetter å gjøre det i måneder etterpå.
Østerrikske Ulrich Seidl har en særegen vilje til å utforske menneskehetens mindre påaktede sider. I gjennomkomponerte bildeutsnitt, med en balansert blanding av dissekerende humor og oppriktig humanisme, tar han oss til steder ingen andre filmskapere nærmer seg, til kvinnelige sexturister i Kenya («Paradis: Kjærlighet») og ned til dunkle drifter i hjemlandets kjellerstuer («Im Keller».)
«Rimini»
Drama
«Melankolsk misantropi, uskjønn menneskelighet og dissekerende humor»
«Rimini» er Seidls mest tilgjengelige film så langt, men selv om hovedpersonen i høyeste grad frir til sitt publikum er vi et veldig godt stykke unna bred familieunderholdning:
Richie Bravo er en smørsyngende Rune Rudberg-type som underholder turister i Syden, nærmere bestemt et vinterlig og goldt Rimini på den italienske østkysten. Faren hans – en nazist – er i ferd med å bli dement, karrieren har sett bedre dager, og alkoholmisbruket blir delvis finansiert av å selge sex til tilårskomne landskvinner – skildret med nærgående realisme.
Når Richies datter dukker opp og forlanger penger, må hovedpersonen gå i seg selv. Eller gjør han egentlig det? Vi kommer nesten inn i tankegangen til den overstrømmende karismatiske hovedpersonen, formidabelt spilt av Michael Thomas.
Hvor er sjarmen?
Inn i fornedrelse
Dette universet er så besnærende, tablåene i det som liksom skal være et ferieparadis, er hypnotiserende i sin menneskeskapte uskjønnhet.
De atmosfæriske gjengivelsene av ensomhet og behovet for varme og tilhørighet, blir lykkeligvis noe mer enn bare et titteskap inn i fornedrelse. Seidl adresserer også dagens europeiske kriser: En aldrende befolkning, usikker ettervekst, vilkårene til minoriteter og flyktninger, fattigdom, den stadig løsere kontrakten mellom individ og storsamfunn.
Filmkunst
Det kan høres tungrodd ut, men tematikkene turneres med svevende filmatisk presisjon og eleganse, og med hakeslippende, glad-misantropisk humor. Man føler på konstant ambivalens, balansen mellom komedie og tragedie er mildt sagt overlappende. Tilskueren må gjøre sine egne følelsesmessige, moralske og estetiske vurderinger, Seidl tvinger aldri publikums tanker.
Rimini er filmkunst – den er sann og stilisert på samme tid, en lyd og bilde-opplevelse det er umulig å glemme.
Lidenskapelig
Vi bryr oss om ditt personvern
Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.
Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger
