Det er et veldig sjarmerende parti som i helgen avholder landsmøte. Et parti som er fullt av gode verdier og ønsker for fremtiden. Som ser på samfunnet med nytt blikk og tenker det fra starten av: Hvis vi virkelig skulle laget et hundre prosent godt samfunn, hvordan ville det sett ut da?
Partiet er Rødt.
Det er et paradoks: Det av de norske etablerte partiene som er mest ytterliggående og radikalt, som ønsker en total samfunnsomveltning, er også det søteste. De vil jo bare godt! Hvordan har det blitt slik? Min teori er enkel: Rødt har blitt et fantasiparti.
Rødt var ikke et fantasiparti før. Sosialister og kommunister fantaserte ikke bare før. Vi kjenner historien: venstreterrorisme og frykt for væpnede angrep. Internasjonalt samarbeid mellom ytterliggående krefter med planer om å styrte makten. Partier som ga støtte til undertrykkende regimer over hele verden. De ønsket væpnet revolusjon.
Slik er det ikke lenger. Ingen frykter at Bjørnar Moxnes, som nå leder Rødt, samarbeider med halvmilitante krefter som vil kaste bomber mot næringslivstopper.
Noen av de gamle kreftene finnes likevel fremdeles i Rødt.
Når partiet nå vedtar nytt prinsipprogram, ble to forslag fremmet før landsmøtet: Ett med den «moderate» komitélederen Ronny Kjelsberg i front. Et annet av de gamle AKP-erne Jorun Gulbrandsen, Turid Thomassen og Torstein Dahle. I det første droppes ordet «kommunisme» og referansen til Karl Marx. I det andre skryter man av den første tiden etter revolusjonen i Sovjet og Kina og drømmer om «et virkelig frihetsrike» - altså kommunismen.
Før trodde vi at sosialistene og kommunistene faktisk ville prøve å realisere visjonene sine. Det tror vi ikke lenger. Prinsipprogrammene deres har gått fra å være sakprosa til å bli skjønnlitteratur. De fantaserer. Det betyr ikke at de er åndelig svekket, tvert imot. I år har forlaget Rødt! gitt ut bøker både av Ronny Kjelsberg, «Sosialisme på norsk», og Jorun Gulbrandsen, «Den skreddersydde skoen og kommunismen». Det er interessant å lese drømmene deres.
Kjelsberg er kritisk til jobber som ikke oppleves som meningsfulle. Han tror at når folk slippes fri fra lønnsarbeidet, vil de selv ønske å bidra. Slik kan «det nødvendige arbeidet» bli utført av folk frivillig og i fellesskap. Målet, skriver han, er «at alle arbeidsoppgaver som ikke oppleves som givende for mennesker, kan automatiseres».
Gulbrandsen tror at når folk frigjøres fra kapitalismen, vil de tenke bærekraftig: «Jeg tror folk kommer til å tenke veldig lokalt da.» Når folk ikke lenger trenger å lage alle de unødvendige varene, vil de få mer fri tid til «samarbeid, organisering, oppfinnelser, lesing, læring, omsorg for hverandre, sang og dans, friluftsliv, hva de enn synes er viktig og morsomt». 3D-printing, håper Gulbrandsen, vil gjøre det mulig å produsere veldig mye lokalt. Verken klær, sko eller andre forbruksvarer vil trenge å transporteres rundt i verden.
Det Kjelsberg og Gulbrandsen ønsker seg, er ikke i nærheten av å være realistisk. Alt bygger på ønskedrømmer om mennesket, drømmer som rett og slett ikke stemmer.
Vi er betydelig mer komplekse enn at vi lar oss passe inn i fremtidsvisjoner laget med enkle formler. Vi er ikke bare gode mot hverandre, det er vi ikke interessert i. Noen ganger vinner vi mest på kjipe strategier. Dessuten vil det variere enormt hva vi regner som godt.
FØLG DAGBLADET MENINGER PÅ TWITTER OG FACEBOOK
Nettopp det mangfoldet er et av de aller mest positive kjennetegn på mennesker i samfunn: Vi lar oss ikke redusere til ett sett av egenskaper. Derfor er det nødvendig med politi, rettssystem, politiske partier og organisasjoner som hele tiden forhandler mellom ulike interesser og regulerer folks handlinger. Likevel fortsetter Rødt å drømme.
At Rødt er et fantasiparti, blir veldig tydelig når vi sammenligner med hvordan vi reagerer på andre radikale. Vi synes ikke det er gøy å høre på strømninger langt ute på høyresiden. De høyreekstreme bruker fremdeles vold for å vise hva de står for. Den aller mest ekstreme varianten tråkket for et par år siden sine blodige spor over Norges ungdom.
Radikale krefter innen islam er heller ikke sjarmerende. Det er ikke uskyldig å sende sine ungdommer i krigen og døden. Selvmordsaksjoner er ingen spøk. Når de stenger damene ute fra samfunnet med klesdrakter og strenge regler, er det ingen som ønsker dem lykke til.
Høyreekstreme og radikale islamister drømmer også om et «godt» samfunn. Vi frykter dem fordi de tar i bruk grusomme virkemidler for å nå målene sine.
De som nå jobber for å modernisere Rødt, med Bjørnar Moxnes som partileder og Ronny Kjelsberg som leder av programkomiteen, kommer ikke til å gjøre partiet særlig mindre radikalt. De drømmer stadig om et magisk fremtidssamfunn. Men karakteren av fantasi forsterkes: Det blir stadig mindre trolig at de vil prøve å realisere sosialismen. Tvert imot: Når de moderate Rødt-erne får makt lokal og regionalt, er de umiddelbart snille sosialdemokrater.
Rødt og sosialister og kommunister landet over er ikke lenger skremmende, de er søte.
Når en fersk undersøkelse viser at fem prosent av landets journalister, våre mest etterrettelige og kritiske hoder, ville stemt på Rødt om det var valg i dag, og én prosent av redaktørene ville gjort det samme, vekker det ikke bekymring, heller lattermild undring. Klassekampens ansatte utgjør sikkert en del av dem, men selv Klassekampen er i dag en respektabel avis med stort sett jordnære vinklinger og synspunkter.
Nylig fullførte jeg en intervjuserie i Minerva med Linn-Elise Øhn Mehlen, leder av Rød Ungdom, Ronny Kjelsberg og Jorun Gulbrandsen. Gulbrandsen sier at vi «lever i et skjult diktatur». Kjelsberg synes det er dumt at mange i Norge «tenker at samfunnet er bra» uten å stille kritiske spørsmål ved systemet. Øhn Mehlen mener staten tjener bedriftseierne, ikke folket.
Reaksjonene på intervjuene er ikke forferdelse eller bekymring for konspirasjonene. Det er ikke frykt for hva folk kan finne på når de mener slike ting. Den sterkeste reaksjonen kom fra SV-rådgiver Lars Kolltveit, som syntes det var bra «å få grumset ut i lyset». De fleste smiler i stedet og humrer lett. Sosialistene i Rødt er så søte.
