ROSER: Har kjærlighetsretorikken som har rådet etter massakren på Utøya nå tippet over i noe som ligner mest på religiøs forførelse, spør Heidi Helene Sveen. Bildet er fra minnekonserten i Oslo søndag. 
Foto: Vegard Grøtt / NTB Scanpix
ROSER: Har kjærlighetsretorikken som har rådet etter massakren på Utøya nå tippet over i noe som ligner mest på religiøs forførelse, spør Heidi Helene Sveen. Bildet er fra minnekonserten i Oslo søndag. Foto: Vegard Grøtt / NTB ScanpixVis mer

Rørt av vår egen kjærlighet

Ordstrømmen om 22. juli har tippet over i selvmedlidenhetsporno. Kronikk.

«Når én mann kan vise så mye hat, tenk så mye kjærlighet vi kan vise sammen.» Disse usedvanlig kloke ordene falt rett etter terroren på Utøya i fjor. Sitatet er blitt stående som selve symbolet på hvordan det norske folk har håndtert hendelsen. Et folk som lever i et land der hovedstadsbeboerne ikke gidder reise seg for gravide på overfylte busser.

Kjærlighet er en av de mest intime følelsene vi har, men også et av de største ordene vi har i språket vårt. Intimitet bærer med seg løfter om genuin nærhet. Hvis ordet i fortsettelsen skal beholde sin mening, bør det derfor brukes med varsomhet. Kjærlighetsfølelsen er en nødvendig ingrediens i alle menneskers liv, men kan vi bygge et samfunn på den? Kan ondskap bekjempes med intimitet? Har vårt hjerterom vokst seg så stort det siste året, at det har plass til alle?

I forbindelse med terroren har vi til nå hatt tre store markeringer der roser har fungert som selve symbolet på den kjærligheten vi alle visstnok er fylt til randen av. «40.000 samlet på Youngstorget: - Den samme følelsen av samhold som etter 22. Juli», skriver Aftenposten om aksjonen 26. april i år. «Takk til verdens vakreste rosekor», svarer statsminister Jens Stoltenberg på Twitter. På sitt beste produserer intime følelser genuin nærhet, på sitt verste svekker de dømmekraften og skaper avstand.

Det hender jeg stiller meg selv spørsmålet om ikke kjærlighetsretorikken som har rådet etter massakren på Utøya nå har tippet over i noe som ligner mer på religiøs forførelse enn noe annet. Herfra og utover skal samfunnets lim være harmoni, godhet og kjærlighet for alle. Den som er enig holder opp en rose. I dette har ikke uenighet, protester eller konflikt noen plass. Budskapet er: Enten holder du opp en rose, eller du holder kjeft, for nå skal vi ha samhold.

Når slutter vi å bearbeide de vonde følelsene, og går over i å dyrke dem?

Heidi Helene Sveen
Heidi Helene Sveen Vis mer

En uendelig og uoversiktlig rekke av avistekster, tidsskrifter, fjernsynssendinger og ulike taler har de siste tolv månedene forsøkt med ord å fange inn det kollektive traumet vårt lille land ble rammet av. Å beskrive det ubeskrivelige har føltes som en plikt. For noen har oppgaven vært for stor.

Det er ingen grunn til å betvile intensjonene til alle som har bidratt med å spre ord om tragedien. De har vært de aller beste. Likevel kan det være grunn til å spørre om ikke en del av dette har tatt en annen retning enn det offentligheten trenger for å komme seg videre. For det er jo det vi alle må, og vil. Kan den kollektive uroen og smerten som ble påført vårt samfunn den skjebnesvangre julidagen kureres med intimitet og samhold?

I Morgenbladet har vi denne våren kunnet lese forfatter og komiker Kristopher Schaus notater fra rettssal 250: «Hun ble skutt gjennom hendene. Jeg vet ikke hvorfor akkurat det blir så sterkt, men det river i stykker noe inni meg.» «Jeg rekker ikke å få opp noe reisverk mot de følelsene som er på vei, for historien hennes bare fortsetter og fortsetter og fortsetter. Marerittet er selvfølgelig ikke over. Det kan det jo ikke være, for hun sitter her jo. Rett foran meg sitter det en som er blitt skutt i hendene, kjeven og i brystet.». skriver Kristopher, og han fortsetter: «Nå er jeg på Utøya selv». Og det «knuser» ham fullstendig.

Er vi hverdagsmennesker så hjelpeløse i vår enfold, at vi trenger forfattere og andre skrivende menneskers dramatiske selvbeskrivelser for å vekke våre evne til medfølelse? Det tror jeg slettes ikke, men mange gråt så snørr og tårer rant over teksten, som selv drypper av sentimentalitet. Hvorfor får disse ordene dere til å gråte, spurte jeg på Facebook. Fordi teksten setter ord på våre egne følelser, ble jeg forklart. Det gjenkjennelige i tekstene beveger dem.

Jeg forstår det slik at det publikum blir rørt av, er sine egne følelser. Det er ikke stort annerledes enn om du tuslet bort til speilet, stirret deg selv dypt inn i dine egne øyne, og så gråt en skvett over det du så langt der inne - altså dine egne følelser. Din egen menneskelighet. Jeg tror disse tekstene i verste fall lurer leserne til å tro det er medlidenhet med ofrene de først og fremst føler der og da.

Jeg tror så absolutt på publikums evne til å kjenne medlidenhet med ofrene, men den genuine empatien settes i bakgrunnen når forfattere blåser seg opp i håp om å være den som beveger mest, som kan få flest lesere til å føle som de aldri har følt før. Det spørs om ikke noe av dette har tippet over i selvmedlidenhetsporno.

I svenske aviser kan vi lese at det er typisk norsk å kjæle for seg selv. Alle nasjoner trenger en nabokjerring som er villig til å korrigere det kollektive selvbildet, og i går var det journalisten Johan Croneman i Dagens Nyheter som påtok seg rollen. Han er kritisk til deler av ettårsmarkeringen, blant annet statsminister Jens Stoltenbergs opptreden: «Först (!) tackade han den norska kungafamiljen, därefter räddningsmanskap och frivilliga. Jag antar att det är den norska modellen, det fortsatte i en väldig nationell yra, våran stad, vårat land, våra fjäll, våra sånger. Våran flagga.» Er det ikke nettopp denne nasjonale selvberuselsen dere vil bekjempe, spør han retorisk.

For idet vi blir fulle av oss selv, blir det mindre plass til andre. Og der det er trangt om plassen, er det vanskelig å slippe inn.

Under ettårsmarkeringen avsluttet Karl Ove Knausgård sin minnetale med en mild befaling til publikum: «Snu dere, og se på hverandre, de øynene, det ansiktet, det er den Andre, det er oss selv». Det velmente rådet oppfordrer oss til å se etter de menneskelige likhetene. Vi skal se oss selv i den andre, fordi likhet forener og skaper samhold der ulikhet skiller og skaper avstand.

Men hva hvis den vi ser ikke ligner på oss selv? Hva hvis den vi ser i øynene er så forskjellig fra oss selv, at det like gjerne kunne vært en omstreifende tigger fra Romania som stod fremfor oss.

Følg oss på Twitter

Hva da?