FJERNT FRA NORSK VIRKELIGHET:  En amerikansk soldat tar en pause under et oppdrag i Kunar-provinsen i Afghanistan i august 2009. «Det å være i militære operasjoner i utlandet er veldig fjernt fra den virkeligheten Norges befolkning lever i», skriver kronikkforfatteren.
Arkivfoto: Carlos Barria/Reuters/Scanpix
FJERNT FRA NORSK VIRKELIGHET: En amerikansk soldat tar en pause under et oppdrag i Kunar-provinsen i Afghanistan i august 2009. «Det å være i militære operasjoner i utlandet er veldig fjernt fra den virkeligheten Norges befolkning lever i», skriver kronikkforfatteren. Arkivfoto: Carlos Barria/Reuters/ScanpixVis mer

Røverhistorier fra krigen

Den historien vi soldater har å fortelle likner ofte ikke på den som resten av det norske folk blir fortalt i lettvinte, ferdigtygde kortsnutter i pressen.

Jeg har vært ute og jobbet. Jeg er veteran. Og det er mange av oss. Vi er i nærmiljøet ditt. Det kan være en av lærerne på den lokale skolen din som tjenestegjorde i Libanon på 1980-tallet, det kan være en onkel eller tante som du ikke treffer så ofte som var et halvår i Bosnia på 1990-tallet, eller det kan være bussjåføren på Valdresekspressen som var i transportlaget i Afghanistan for noen år siden. Anslagsvis har mellom 60 000 og 70 000 norske kvinner og menn deltatt i Forsvarets operasjoner i utlandet siden Tysklandsbrigaden kom hjem i 1953. Og de fleste av disse har ikke vært en del av Forsvaret til daglig, men har blitt rekruttert fra samfunnet for øvrig.

Selv har jeg til sammen fem og et halvt år i INTOPS, som de internasjonale operasjonene blir kalt, og mellom hver tur har jeg dratt hjem til familien min og fortsatt livet som en vanlig samfunnsborger, pappa og ektemann og reserveoffiser. Som alle de andre veteranene, har jeg kommet hjem med mange gode historier.

Slik er det også med oss afghanistanveteraner. Vi har mye å fortelle, for vi er kanskje den veterangruppen som har fått best informasjon om den jobben vi har stått oppe i, mens vi sto i den. Vi har fått daglige etterretningsbriefer, vi har vært ute i det afghanske samfunnet og vi har vært sammen med afghanere i hverdagen. Historiene våre beskriver derfor den virkelighet og den hverdagen som vi har kunnet observere på nært hold, og sett gjennom det som må kunne kalles en norsk gjennomsnittsborgers briller. Problemet er bare at den historien vi har å fortelle ofte ikke likner den som resten av det norske folk blir fortalt i lettvinte, ferdigtygde kortsnutter i pressen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Jeg tror jeg har funnet et par av hovedårsakene til at det er slik:

For det første er det å være i militære operasjoner i utlandet veldig fjernt fra den virkeligheten Norges befolkning lever i. For å formidle en virkelighet er man avhengig av å ha en felles begrepsforståelse. Jeg opplever stadig å bli misforstått eller å hele tiden måtte forklare begrepene jeg bruker når jeg forteller om mine opplevelser i krigen. Det blir slitsomt, og fører etter hvert til at de fleste veteraner rett og slett ikke gidder å fortelle historien sin til andre enn de som «har vært der». Det er sikkert bra i en prosess der man skal bearbeide mange inntrykk som kan være vanskelige å fordøye, men det driver ikke samfunnsdebatten videre, for det foregår i det lukkede rom.

Selv har jeg venner og familie som har vært med på mange av de samme tingene som meg, og som derfor kjenner mange av begrepene. Jeg kan for eksempel snakke med broren min om «TIC'ene jeg deltok i i Qush Tepa da jeg jobbet i OMLT sammen med ANA». For andre blir dette helt gresk, og derfor uinteressant. I tillegg blir man sett på som litt smårar når man drar fram det eneste verktøyet man har lært for å formidle inntrykkene: soldatsjargongen. Når den møter den tabloide hverdag, blir den tatt ut av sammenhengen den er ment brukt i, og man får «Til Valhall» og «å krige er bedre enn sex» smurt ut over forsidene.

Den andre hovedårsaken ligger i at dagspressen er lite egnet til å forklare en komplisert og sammensatt virkelighet, slik som den i Afghanistan i dag. Afghanistan-krigen er ikke én stor krig, men en rekke mikrokonflikter med mange forskjellige årsaker. De som jobber i en slik komplisert virkelighet vil simpelthen ikke få plass nok i media til å fortelle den «gode fortellingen om det virkelige soldatliv» eller å snakke om at «denne positive effekten hadde jeg og min avdeling i løpet av min tid i landet». Nyhetsformidlerne har ikke anledning til å vie beste sendetid eller beste spalteplass til kompliserte dypdykk.

I tillegg er det mange som mener mangt om Afghanistan. De som slipper til i offentlig debatt er de relativt få «afghanistanekspertene» og politikerne. De fleste ekspertene baserer sine ytringer på kvantitativ forskning, og på andrehånds publikasjoner. Dette er en form for meningsdannelse som egner seg godt for å forstå velordnede samfunn og folk, men som ofte vil kunne gi et alt for ukomplisert bilde av den afghanske helheten (om den i det hele tatt eksisterer).

Den historien de forteller, og de årsakssammenhengene de formidler, kan nok være gyldige på nasjonalt nivå i Afghanistan, men virkeligheten i maktens sandsekkbekledde korridorer i Kabul likner lite eller ingenting på den virkeligheten Ola Soldat lever i på patrulje og operasjoner. Det er en kilde til frustrasjon blant mange veteraner som forteller historiene sine at venner og familie simpelthen ikke tror på oss fordi det vi har å fortelle ikke likner på det som eksperter og forskere forteller på Dagsrevyen.

MØTER AFGHANERE:  En kanadisk soldat hilser på en afghansk gutt. «Vi har fått daglige etterretningsbriefer, vi har vært ute i det afghanske samfunnet og vi har vært sammen med afghanere i hverdagen», skriver kronikkforfatteren. Arkivfoto: Finbarr O'Reilly/Reuters/Scanpix
MØTER AFGHANERE: En kanadisk soldat hilser på en afghansk gutt. «Vi har fått daglige etterretningsbriefer, vi har vært ute i det afghanske samfunnet og vi har vært sammen med afghanere i hverdagen», skriver kronikkforfatteren. Arkivfoto: Finbarr O'Reilly/Reuters/Scanpix Vis mer

Alt dette betyr ikke det at vi ikke får fortalt historien vår. Det betyr bare at vi forteller den til de som orker å høre på. Og når den får anledning til det, tar pressen gode dypdykk i soldatvirkeligheten uten å bli «tabloide». Et godt eksempel er NRKs serie «Norge i krig» og den danske filmen «Armadillo». De gir det jeg vil kalle et bra snapshot av soldatlivet i Afghanistan. Men det er også alt de gjør, gi et snapshot.

Denne typen journalistikk er godt egnet til å vise det norske samfunnet hva som møter deres ektemenn og koner, sønner og døtre og fedre og mødre når de drar ut på jobb. Den kan føre til at vi kan fortelle historien vår med begreper andre allerede har tatt jobben med å forklare. Men den må aldri få være alene om å drive samfunnsdebatten om vår deltakelse i Afghanistan framover.

Det å fortelle historiene våre handler nemlig ikke om hvorvidt det er riktig eller galt at Nato har satt 2014 som deadline for å trekke seg ut av Afghanistan, det handler om at operasjonaliseringen av norsk utenrikspolitikk blir gjort av vanlige norske kvinner og menn. Og at den jobben er vanskelig. Og at du sannsynligvis kjenner en av disse norske kvinner og menn. Ta deg tid til å lytte til historiene, ta deg tid til å stille spørsmål du har tenkt over (veteraner blir etter hvert lei av å få spørsmålet «har du skutt noen?») og ta deg tid til å lytte til svaret. For det er ikke så lett å fortelle historiene våre, og når vi forteller dem fordrer det litt lenger konsentrasjonsspenn enn det du kanskje er vant til.

FEM ÅR:  Kronikkforfatter og tidligere Major Lars Thoresen har vært i Afghanistan i to og et halvt år. Foto: Privat
FEM ÅR: Kronikkforfatter og tidligere Major Lars Thoresen har vært i Afghanistan i to og et halvt år. Foto: Privat Vis mer