KRITISERT: Marit Christensen kom i konflikt med Wenche Behring Breivik under arbeidet med boka om henne. Et sentralt problem for forfattere som livnærer seg på å fortelle virkelige historier, er det vennskapslignende forholdet som nærmest er nødt til å oppstå i løpet av den lange intervjuprosessen, skriver artikkelforfatteren. 



Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB Scanpix
KRITISERT: Marit Christensen kom i konflikt med Wenche Behring Breivik under arbeidet med boka om henne. Et sentralt problem for forfattere som livnærer seg på å fortelle virkelige historier, er det vennskapslignende forholdet som nærmest er nødt til å oppstå i løpet av den lange intervjuprosessen, skriver artikkelforfatteren. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB ScanpixVis mer

Rot i rolleregisteret

Sakprosaen støter igjen og igjen på et kinkig problem: Vennskap.

Meninger

IDEER: Få journalistiske, kunstneriske eller litterære produkter blir oftere gjenstand for søksmål enn sakprosabøker. Shah Muhammad Rais, også kjent som bokhandleren i Kabul, reiste helt til Norge for å møte Åsne Seierstad i rettssalen. Også Wenche Behring Breiviks advokat truet med å gå rettens vei mot Marit Christensens «Moren».

I forbindelse med den siste kontroversen var det mange som ropte etter et eget etikkreglement for sakprosaen, etter mal fra Vær varsom-plakaten. Greit nok, svarte forfatteren Ivo de Figuereido. Men hva skal den inneholde, og hvordan skal den fungere? Svarene var få, og utilstrekkelige. Presseforeningens Kjersti Løken Stavrum forsøkte seg på å vurdere boka som et journalistisk produkt, noe som heldigvis ble stoppet kontant.

Men nå som blodtåka har lagt seg, begynner det å bli på tide å spørre: Er det noe med sjangeren i seg selv som vekker så mye harme og forårsaker så mange injuriesøksmål? Er folk så hårsåre at de ikke tåler å bli utlevert i langformat? Ligger det en kime av sannhet i det som New Yorker-journalisten Janet Malcolm skrev for 20 år siden, midt i sin egen injuriesak: «Enhver journalist som ikke er for dum eller selvopptatt til å skjønne hva som foregår, vet at det han driver med er moralsk uforsvarlig».

Et sentralt problem for forfattere som livnærer seg på å fortelle virkelige historier, og skildre virkelige mennesker, er at man må gå innmari nær om man skal fylle 300 sider bok med disse historiene. I den lange intervjuprosessen er vennskapsliknende relasjoner nærmest nødt til å oppstå. Men så, etter de fortrolige intervjuene, må forfatteren se den andre utenfra, og koke et liv ned til en fortelling. En intim relasjon skal utleveres. Sånn går forfatterne på trynet gang etter gang.

Historien er full av eksempler. Etter braksuksessen Truman Capote fikk med «In Cold Blood» i 1966, ble «true crime»-sjangeren et klondyke for forlagsbransjen. Alle ville skrive om ekte drapssaker med en dramatisk form som grenset til det skjønnlitterære. Litterær sakprosa hadde aldri hatt bedre vilkår.

Men mesterverket var tuftet på en etisk spagat. Capote var drapsmennenes eneste kontakt med verden i åra de ventet på at dødsdommen skulle fullbyrdes. I fengsel oppførte han seg som deres varmeste forsvarer, og lovte gjentatte ganger å sende benådelsesbrev til guvernøren. I virkeligheten var han nok ikke like opptatt av at mennene skulle komme fri. Han ville ha sin historie, skrevet i førsteperson fra drapsmennenes perspektiv. Som den franske sakprosaforfatteren Emmanuel Carrère har sagt det, tente Capote lys om kveldene i håp om at morderne ville henges snart, så han kunne få den perfekte avslutningen på boka si.

Capote ble riktignok aldri tatt med buksene nede. Det ble derimot Joe McGinniss, som kastet seg på «true crime»-bølgen. I 1979 ble han invitert av en drapstiltalt — Jeffrey MacDonald — til å skrive en bok om mordet på MacDonalds kone og to barn i militærleiren hvor MacDonald jobbet som lege. MacDonald anførte at hans kone og barn var blitt drept av flere inntrengere, og ble trodd av en militær domstol. Men drapsofferets stefar fikk tatt saken opp på ny i en sivildomstol. McGinniss fulgte MacDonald og advokatene mens de forberedte seg på rettssaken. På et tidspunkt ble han til og med av praktiske årsaker innlemmet i forsvarsteamet — som han allerede bodde sammen med i byen Raleigh, hvor rettssaken fant sted. En forhåndsavtale ble inngått om at en betraktelig sum og deler av overskuddet fra boka skulle gå til MacDonald.

Det var mildt sagt et uryddig forhold. MacDonald og McGinniss var til dels intervjuobjekt og forfatter, men de var også forretningspartnere, de var gode venner, og ikke minst hadde McGinniss vært med som flue på veggen i forsvarsteamet. Hvilken rolle var den viktigste?

Etter at MacDonald ble fengslet, kommuniserte de gjennom brev som har nådd offentligheten i ettertid. «(...) Jeg skriver igjen om et par dager, Jeff», skrev McGinniss i et brev etter at sivildomstolen dømte MacDonald, «dette er så jævla forferdelig at jeg ikke kan tro det enda — synet av juryen som kom inn — av juryens avstemning — og du stod der — mens du bare sa de få ordene — ledet ut — også å se deg i et jævla fengsel. Det er et helvete å gjennomleve — her bruker jeg sommeren på å få en ny venn også kommer jævlene og låser ham inne.» (Fra «The Journalist and the Murderer».)

I et annet brev skrev McGinniss at han håpet bokprosjektet kunne gi mening til fengselstilværelsen for MacDonald, fordi boka ville la ham fortelle den fulle historien. «Ei bok om saken; ingen forbryter bør være uten. (Selv om det var for å spøke, føles det ikke riktig å trykke ordet «forbryter» med henvisning til deg, og jeg håper som et helvete at denne fasen vil ta slutt så fort som mulig)».

Så kom boka. I «Fatal Vision» skisserte McGinniss Jeffrey MacDonald som en demonisk sosiopat, bak den velstelte og innbydende fasaden til den høyt utdannede militærlegen. McGinniss hadde funnet en løs formulering i et vitnesbyrd som kunne tyde på at MacDonald hadde tatt en overdose amfetaminslankepiller som fortsatt var lovlige i 1971, og konkluderte med at pillene hadde utløst en voldelig psykose. Voldelig fordi MacDonald var drevet av et hat mot den kvinnelige rasen som han hadde undertrykket siden barndommen, fyret opp under av amfetaminen, stress og utmattelse og antent av at kona hadde begynt på et psykologkurs som ga henne «ny, truende innsikt i personlighetsstruktur og atferdsmønstre». Basert på en sammenrasket gjennomgang av den tilgjengelige psykiatriske teorien, gjorde ikke bare McGinniss intervjusubjektet sitt til en morder, men til en syk morder. «Grandios», «kald», «grunn», «nådeløs», «utnyttende», «parasittisk», «hoven», «sjalu», «selvsentrert», «uten følelsesmessig dybde» og «uten oppriktig tristhet» var blant merkelappene McGinniss fikk klistret på MacDonald via en psykiaterkilde.

Kontrasten mellom den velmenende mannen som strakte seg langt for å gjøre sin kilde til lags, og det ravende karakterdrapet som ble gjort i «Fatal Vision», opplevdes som et sjokkerende svik for MacDonald. Han saksøkte McGinniss for avtalebrudd.

Rettsprosessen endte i en delt jury, men det var bare begynnelsen. Denne saken har blitt diskutert opp og i mente i USA. Den kjente dokumentarfilmskaperen Errol Morris holder på med en bok, og det er ikke den første.

Heldigvis finnes det ikke bare skrekkeksempler. Emmanuel Carrère, forfatteren bak «Limonov», som nylig kom ut på norsk, følte så store moralske kvaler rundt sitt forsøk på å skildre et mord på avstand, at han etter seks års arbeid la fra seg 1000 sider med manus da han jobbet med boka «Doktor Romand» — om den falske legen Jean-Claude Romand, som tok livet av sin kone og sine to barn i redsel for å bli avslørt. Carrère var nødt til å endre perspektiv, og endte med å dra seg selv inn i historien, for å vise fram de nødvendige hullene i fortellingen en sakprosaforfatter skriver. «Fra et moralsk perspektiv er dette hva jeg er stolt av med boka: Jeg snakket aldri på hans vegne. Jeg satte meg aldri i hans sted», sa Carrère til The Paris Review.

Injuriesøksmål kom ikke på tale engang — drapsmannen roste boka.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook