Filmanmeldelse: «Thor: Love and Thunder»

Rot med hammeren

«Thor: Love and Thunder» er et rot. Riktignok tidvis et ganske morsomt og sjarmerende et. Iblant medrivende. Noen ganger til og med rørende. Men først og fremst et rot.

Laber bris: Når gjengen nå gjenforenes i «Love and Thunder» er mye av magien dessverre borte, mener Dagbladets anmelder. Video: Disney Vis mer
Publisert

FILM: Det er tøft å være tordengud. På de elleve åra siden første «Thor»-film kom, har kjekkasen fra Åsgård rukket å miste foreldrene sine, broren sin (flere ganger!), det ene øyet, både hammeren og hjemplaneten sin, og sitt livs kjærlighet.

Etter å ha kommet seg gjennom den verste selvmedlidenheten i de forrige «Avengers»-filmene, lever han nå en bekymringsløs tilværelse som mer eller mindre etterspurt, guddommelig frelser for diverse galaktiske sivilisasjoner i nød. Så lenge følelsene og relasjonene holdes på en økselengdes avstand, funker det veldig fint.

«Thor: Love and Thunder»

Superheltfilm

Regi: Taika Waititi
Skuespillere: Chris Hemsworth, Natalie Portman, Christian Bale, Russell Crowe, Tessa Thompson, m.fl.
Premieredato: 6. juli 2022
Aldersgrense: 12 år

«Taika Waititi har ikke helt mistet teften.»
Se alle anmeldelser

Thor og Thor

Men når en besatt, besviken vasall ved navn Gorr (Christian Bale) får tak i et mystisk sverd som kan ta livet av guder og erklærer at alle kosmos’ guddommer må dø, tvinges Thor hjem til Ny Åsgård, turistbyen der de overlevende æsene og åsynjene etter ragnarok befinner seg.

Her møter han sin gamle flamme, fysikeren Jane Foster (Natalie Portman), som siden sist har kommet i skade for å fikse Thors ødelagte hammer Mjølner og overta kreftene hans, i sin jakt på å overvinne en hakket mer verdslig, men desto mer dødelig, fiende.

Mens begge kjemper mot de gamle følelsene sine, drar Thor og Den mektige Thor (altså Jane) sammen med steinskapningen Korg (Taika Waititi) og valkyrjen Valkyrie (Tessa Thompson) for å få selveste Zeus (Russell Crowe) til å gi dem bistand mot Gorr. Verre er det ikke.

Naturlig karisma

Det var all grunn til å ha høye forventninger til fjerde film om Marvel-universets versjon av den norrøne tordenguden (Chris Hemsworth). Selv om denne greina av Marvels verdenstre har gjennomgått noen transformasjoner underveis, fra Kenneth Branaghs første, relativt streite «gudemenneske på land»-fortelling, via den identitetsløse «Dark World» til den psykedeliske kompiskomedien «Ragnarok», har Thor vært en av de mer elskelige figurene i Marvels etter hvert overdimensjonerte rollegalleri.

Først og fremst fordi filmskaperne, helt fra Branagh, har forstått hvor komisk og hjelpeløs denne selvhøytidelige superhelten egentlig er.

Jane (Natalie Portman) og Thor (Chris Hemsworth) var Åsgards svar på kjærestepar med matchende grilldresser. Foto: Disney
Jane (Natalie Portman) og Thor (Chris Hemsworth) var Åsgards svar på kjærestepar med matchende grilldresser. Foto: Disney Vis mer

Å la en høyreist gudeskikkelse, som oppfører seg som om alt er en kosmisk skjebnekamp utkjempet mellom det gode og det onde siden tidenes morgen, få bryne seg på hverdagsproblemer og moderne mennesker som ikke lar seg imponere av de pompøse Shakespeare-vendingene hans, er rett og slett innmari gøy.

Ikke minst når det settes på spissen via kombinasjonen av Hemsworths naturlige karisma og parodiske gudefysikk, og hans evne til å spille Thor som både naiv, oppriktig, arrogant, entusiastisk og ikke minst dum som et brød.

Og da den snåle, newzealandske humorregissøren Taika Waititi («Flight of the Conchords», «What We Do in the Shadows» fikk boltre seg fritt med figuren i «Ragnarok», falt alle bitene omsider på plass. Resultatet ble en av de beste Marvel-filmene til dags dato, gøy, fargesprakende, annerledes og ektefølt.

Men når gjengen nå gjenforenes i «Love and Thunder» er mye av magien dessverre borte.

Påfallende kaotisk

Litt av skylden er et påfallende kaotisk manus med tanke på hvor streit historien egentlig er, som aldri helt synes å vite hvor den vil med sine mange gode ideer, lovende konflikter og omfattende rollegalleri. Bale gir som vanlig 100 % som en slags Voldemort i middelaldersk nonnehabitt, men filmen har ingen intensjoner om å utrede konsekvensene av det pirrende kampropet hans om at alle guder må dø.

Her legges det opp til å avsette både etablerte dogmer og matleie, maktsyke solguder som bader i privilegier tuftet på sine undersåtters tvungne lojalitet, lidelse, og blod. Men i stedet reduseres trusselen raskt til noen kidnappede barn, og Bale til nok en pregløs superskurk med superskurkene agenda. Et forsøk på å gi ham noen ekstra lag mot slutten framstår mest av alt brått og uforløst.

Gorr (Christian Bale) hadde funnet sin helt egen teknikk for å brette formsydde laken. Foto: Disney
Gorr (Christian Bale) hadde funnet sin helt egen teknikk for å brette formsydde laken. Foto: Disney Vis mer

Det er virkelig synd, både for fortellingens nerve og tematiske tydelighet. I stedet tar man med seg den litt den emne følelsen som følger når filmen først åpner opp en sånn moralfilosofisk dør ved å problematisere disse påstått naturlovmessige hierarkiene som tjener de få og undertrykker de mange, for så bare å la de kosmiske overmenneskene fortsette som før, fordi akkurat vår tordengud er jo god på bunn og skikkelig skjønn. Som vanlig vil Marvel ha i både pose og sekk, og ender opp med et stort ingenting i midten.

(Det skal sies at filmen bærer preg av å ha blitt klippet om, og gjesteroller som Jeff Goldblum, Peter Dinklage og Lena Headey, er helt ute av filmen. Det er derimot ikke Matt Damon og Luke Hemsworth, som gjentar sine roller som Åsgårds teatertrupp, i en fullstendig overflødig, halvmorsom scene.)

Greske krøller

Den tidligere så velfungerende humoren gjør også sitt for å spenne ben på framdriften og innlevelsen. Waititi har ikke helt mistet teften, men tar kanskje sin egen nennsomme fingerspissfølelse i overkant for gitt denne gangen. Scenene er spekket med mer eller mindre absurde vitsedigresjoner, men er ofte ikke tilstrekkelig satt opp, blir mer selvtilfredse eller insisterende enn umiddelbart morsomme, eller kommer i veien for spenningen og følelsene snarere enn å gi dem kontrapunkt og underbygge dem. Da er effekten litt for ofte irritasjon framfor latter.

Ikke for det, man ser at det er mange som koser seg her, spesielt Russell Crowe som en dekadent konge av Olympen med dertil hørende gresk aksent, krøller og ego, er artig. Bale og Portman prøver seg også, men det er ganske tydelig at komisk talent ikke er grunnen til at de to talentfulle, men relativt selvhøytidelige skuespillerne har vunnet hver sin Oscar.

Tomgang

Waititi virker også ganske uinteressert i actionscenene sine, og sømmene i de digitale effektene synes litt for ofte. Best funker det når filmen omfavner den harry åttitallsestetikken sin fullstendig, og dundrer på med Guns N' Roses i glorete slåssemontasjer i tablåer som hadde hørt hjemme på omslaget til en Meat Loaf-plate. Filmen er stor og bombastisk på alle måter, og det er åpenbart med vilje. Så får man selv avgjøre hvor godt det grepet funker.

Selv de ektefølte emosjonene, Waititis andre varemerke i tillegg til den odde humoren, skrangler her. Det er koselig å se Thor og Jane gjenforent, men det er noe lunkent, utydelig og uforløst ved underteksten i den romantiske kjeklingen deres, som forsøksvis skal drive engasjementet vårt der spenningsintrigen ikke strekker til. Da går selv romansen i dette romkom-romvikingskipet fort på tomgang.

Konsekvensene av det blir åpenbare mot slutten. Når Waititi går inn for de virkelig store følelsene, er tematikken såpass skamløst svulstig, og skuespillerne såpass tiltalende, at tårene kanskje vil sitte løst i øyekroken likevel.

Men i likhet med de gamle gudenes selvberettigede posisjoner på toppen av verden, har ikke denne fortellingen gjort seg fortjent til dem.

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer