Rot om røtter

TORE PÅ SPORET: Det er skadelig, farlig og tåpelig å slå Tore Strømøy og NRK i hartkorn med nasjonalister og rasister.

Under overskriften «Tore i koret» smeller Trine Annfelt (Dagbladet 25.1.) av et resonnement som slår Tore Strømøy og NRK i hartkorn med det hun kaller et talekor av nasjonalister og rasister og faktisk med nynazister innen hørevidde. Det er fint med kritisk debatt, men slike påstander påkaller en kommentar. At Tore Strømøy med god grunn føler seg personlig støtt, er åpenbart. Og det er ganske dramatisk når Annfelt med ståsted Institutt for tverrfaglige studier ved NTNU altså synes å mene at NRK med programmet Tore på sporet opptrer som en slags nyttig idiot for krefter som nører opp under fremmedfrykt og rasisme.

PÅSTANDEN ER igjen at Tore på sporet for det første forkynner evangeliet om at ingen utenlandsadopterte blir lykkelige før de har funnet sitt biologiske opphav. Og for det andre at sannheten om utenlandsadopterte dermed er at de ikke «egentlig» er norske, som igjen i ytterste instans begrunner rasistiske holdninger. Den som har sett programmet, vet at Tore ikke prediker et slikt generelt budskap om lykke for utenlandsadopterte. Tore på sporet påstår dessuten slett ikke at folk som ikke er født her ikke kan være norske.

NOEN BLIR veldig glade for, ja lettet og lykkelige, over å ha fått svar på spørsmål om opphav. Og de fortsetter sitt liv som norske etterpå. Som en sier i programmet «Det var stort for meg, men andre er kanskje ikke interessert i det». Slike historier forteller Tore på sporet, ikke bare om utenlandsadopterte, men om mange andre som både ønsker å få blad på slektstreet sitt og se hvor røttene står. Han får mange henvendelser om det, ikke minst fra folk som ikke får hjelp andre steder. Å påstå at dette leder inn i rasistisk terreng, er mildt sagt uforståelig.

TORE STRØMØY og programmet hans er folkelig i ordets beste mening. Han gir fortellinger om ekte mennesker som har ekte følelser og ekte nærhet. Ja, gjerne om tro, håp og kjærlighet - og mot til å dele sin søken og sine svar med oss andre på tv. Det er antakelig der, i gjenkjennelsen, både programmets appell og evne til å pådra seg vrede fra enkelte ligger. For dette er ikke «reality» i moderne tv-forstand hvor folk settes inn i et hus i håp om at de ligger med hverandre. Heller ikke slik som i andre - og gode - programmer hvor folk opptrer ut fra en bestemt funksjon, miljø eller oppgave og byr på seg selv innenfor det.

TORE PÅ SPORET knytter direkte an til identitet, familie, sammenheng, personlige forhold og relasjoner. Og livets allehånde tilskikkelser overfor dem. Det er ingen følelsesfiksjon, det er ekte glede i gjensynene og når en brikke i et eksistensielt puslespill kan legges på plass. Det dreier seg om verdier og behov veldig mange faktisk deler. Folk vil gjerne kjenne og forstå sin egen bakgrunn. Mange ønsker det meget sterkt og oppriktig, mange mener det er en rett, og det er helt legitimt også lage godt fjernsyn om det.

TRINE ANNFELT må tolkes dit hen at å lete etter «røtter» er både personlig skadelig og politisk farlig, muligens tåpelig. Begrepet behandles lett ironisk og stilles i anførselstegn sammen med ord som «bakgrunn» og «komme fra» og hvor man «egentlig» hører til, for å relativisere og markere hvor problematiske de er. Det er med denne tilnærmingsmåten hun kommer fram til at Tore står i det rasistiske talekoret. Dette er ikke mitt fagområde, men denne akademiske metoden er vel i nærheten av det man i det postmoderne kaller dekonstruksjon. Det vil si at begrepene (ja samtlige Tore på sporet-programmer for den del) tappes for det som måtte være av felles forståelse av dem fordi det egentlig ikke finnes noen absolutter. Det finnes ingen faste verdier eller holdepunkter som er felles eller universelle. Så hvis en tv-seer, inkludert meg selv, på lørdagskvelden sitter og tror vi forstår hva «røtter» er, og hva det betyr å «komme fra» et sted, må vi tro om igjen. Den postmoderne sosiologen, som jeg antar at vi har å gjøre med her, må konstruere inn en betydning som skaper problemet som skal løses:

ANNFELT VELGER derfor enkelt og greit å la «røtter» være en metafor for begreper som blodsbånd og ulik kultur som åpner for å rangere mennesker, og derfor farlig. Hun fyller språket og ordene med innhold som passer til «analysen» slik at hun kan etablere den «sannhet» at Tore på sporet underbygger fremmedfrykt. Som vitenskap har jeg følelsen av at det ikke holder helt. Og siden det altså ikke finnes etablerte «sannheter», er det jo dessuten ikke sant.