Rotete bok om viktige diktere

Dag Solstad og Kjartan Fløgstad er hovedpersonene i Herman Willis' nye bok.

SAMTALE: Herman Willis har skrevet samtalebok med Dag Solstad og Kjartan Fløgstad.  Foto: Lars Myhren Holand / Dagbladet
SAMTALE: Herman Willis har skrevet samtalebok med Dag Solstad og Kjartan Fløgstad. Foto: Lars Myhren Holand / DagbladetVis mer

||| ANMELDELSE: Det er kanskje drøyt å kalle Kjartan Fløgstad (66) og Dag Solstad (69) for norsk litteraturs svar på Nils Arne Eggen og Egil «Drillo» Olsen. Men begge disse motsetningsfylte veteranparene er i hvert fall i løpet høsten blitt utsatt for en såkalt intervjubok, der de side opp og side ned prater med hverandre, ansporet av en journalistisk ordstyrer.

Dette er en krevende form. Hvis forfatteren av boka - som Herman Willis i «Tilværelsens utlendinger» - lar diktafonen stå på og deretter skriver ut stort og smått bokstavelig talt på løpende bånd, blir resultatet fort både langtekkelig, springende og krydret med uvesentligheter. Det er slett ikke intervjuobjektenes feil. Bortsett fra at de selvsagt kunne sagt nei takk.

Hamsun-figurer?
Baksideteksten er i og for seg lovende. Der hevdes at de to forfatterne «er hverandres romanfigurer». Hos Fløgstad leser man aldri om «nøkterne mennesker som lever av kålrabi» og hos Solstad «ikke en eneste putrende, selvmotsigende flåkjeft». De skriver ikke om seg selv, men om hverandre. Dette er jo for det første tøv, for det andre berøres temaet dessverre overhodet ikke i teksten og utgjør derfor ikke «magien» i boka, som det reklameres med.

Nok om det. «Jeg er en fremmed, en tilværelsens utlending, Guds fikse idé, kald mig hvad I vil...,» skriver Knut Hamsun i romanen «Mysterier», og herfra har Willis hentet sin tittel. Men er den treffende? Er disse to outsidere av Johan Nilsen Nagels type? Det virker absolutt ikke slik.

Det er vel heller ikke sikkert at Fløgstad liker å få et uttrykk fra Knut Hamsun tredd nedover nakken, han som aldri har lest mannen, og heller ikke Vesaas, Sandemose eller Borgen. Mer om dette i boka.

Surr med årstall
Der framstår de begge to som relativt trauste, venstreorienterte sosialdemokrater, med patente meninger om Olje-Norge, miljøtrusselen, innvandring, den tredje verden, krigen og andre emner som tas opp i boka. De er også - på noen få unntak nær - forbløffende enige, også med bokas forfatter.

Han på sin side unnlater stort sett å komme med provoserende eller kritiske utspill. Båndet ruller og går, det prates og prates, enkelte ganger på tomgang, som når Fløgstad og Solstad bruker rundt en side på å diskutere om den finske poeten Elmer Diktonius var politisk rød eller hvit. Det skal vel ellers bemerkes at både Willis og Solstad tar feil når de tidfester det svenske modernistiske gjennombruddet til 1940-tallet. Södergran, Diktonius, Ekelöf, Björling m.fl. var ute årevis før det.

Selvsagt dukker det opp interessante episoder eller anekdoter, men veldig mye er kjent stoff. Herrene klager over den såkalte konsensuskulturen, dette at alle i Norge er enige, men det er sannelig ikke altfor mye uenighet å spore i denne 171 sider lange samtalen heller - bortsett fra at Solstad er Europa-orientert og ikke kan fordra USA, mens Fløgstad er fascinert av Latin-Amerika og den amerikanske populærkulturen.

Dette kommer ikke som noen bombe. Men avstanden mellom de to litterært og politisk blir ikke lagt vekt på av intervjueren. Han forsøker riktignok å gi inntrykk av å kjenne forfatterskapene ut og inn, men overbeviser langt ifra.

Hva er en 68'er?
Det blir mye snakk om 68'ere og generasjonen umiddelbart etterpå (som Willis mener han tilhører), uten at det blir avklart hva som ligger i dette begrepet. Det virker som om ingen vil ha denne merkelappen klistret på seg, men hva betyr den? Er det ikke egentlig slik at 1968 på mange måter var forsinket i Norge og ikke nådde fram før rundt fem år seinere, da for eksempel Willis var 19 år gammel?

Det er morsomt å høre Solstad vurdere sin periode som AKP-aktivist («...arbeiderklassens virkelighet kjente jeg lite til.»), eller Fløgstad og Solstad om moderne matkultur. Vittige er de også, selv om boka ikke akkurat er en parade av oneliners.

Vis mer

Når Willis spør: «Hvorfor er det ingen som ler når jeg er morsom?», svarer først Solstad: «Det er bare litt vanskelig å henge med noen ganger,» fulgt av Fløgstad: «Jeg skal love å gjøre deg oppmerksom, hvis det inntreffer.»

Latter og dypsindighet
Alle de tre samtaledeltakerne ler til stadighet. Fløgstad sier «he-he», Solstad «ha-ha» og Willis «hæ-hæ». Og de drikker. Man må leve med en såpass jålete replikk som denne fra Willis, før han «forteller en historie»: «Hell bare på mer Jack Daniels før jeg begynner.» «Gjerne,» svarer Solstad, mens man lurer på hvorfor ikke Willis kan forsyne seg selv.

Fisler ut
Hvorfor store deler av denne samtalen forgår i Berlin, er uklart. Utydelige er også svarene på mange av de store, pretensiøse spørsmålene boka tar opp, for eksempel «Hvorfor skriver jeg?». Eller mot slutten, i en svært kort, besynderlig usammenhengende «Epilog» (der Axel Jensen dukker plutselig opp i samtalen, som troll i eske). Tre fattige replikker fra målstreken sier Willis: «Det tyngste spørsmålet til slutt: kan vi svikte oss selv, og hvis vi gjør det - hvorfor?»

Her burde selvsagt boka gått en ny runde, men den fisler ut, ikke med et smell, men med en klynken, som T.S. Eliot uttrykte det. Slik går det når man gjør mangelen på stringens og redigering til en dyd. Og i stedet prioriterer «kalvestek og vin», som venter bak bokas siste setning.