NORSKE VERDIER: Innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug og nestleder i Arbeiderpartiet Hadia Tajik har engasjert seg i debatten om norsk kultur og norske verdier den siste tiden.
Foto: Terje Bendiksby / NTB scanpix
NORSKE VERDIER: Innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug og nestleder i Arbeiderpartiet Hadia Tajik har engasjert seg i debatten om norsk kultur og norske verdier den siste tiden. Foto: Terje Bendiksby / NTB scanpixVis mer

Norske verdier:

Rotete debatt om norsk kultur

En av de merkeligste – og mest uredelige – debattene som raser om dagen, er diskusjonen om norsk kultur. Mest av alt blir diskusjonen tøvete fordi debattdeltakerne diskuterer helt forskjellige fenomener.

Meninger

Spaltist

Ove Vanebo

er jurist og tidligere formann i Fremskrittspartiets ungdom, og tidligere statssekretær for justisministeren.

Siste publiserte innlegg

Uttrykket «kultur» brukes på minst tre ulike måter i det norske språket:

1. For å betegne dagligdagse produkter og varer som har en bestemt opprinnelse, som mat, klær osv. («chicken tikka er indisk kultur» o.l.)

2. Som utøvende og ofte underholdende aktiviteter, knyttet til for eksempel dans, skuespill, musikk m.v. – dvs. fenomener man kunne plassert under Kulturdepartementets paraply.

3. Som et sosialt og verdimessig bakteppe for menneskelig handling, knyttet til hva som er akseptabel adferd og «kjøreregler» for mennesker i et samfunn.

Mange av forkjemperne for norsk kultur gjør det ikke lett for seg når de trekker frem bevaringsverdige ting knyttet til kategori 1, som brunost og juletrær. Dette blir lett å latterliggjøre. En typisk teknikk mange bruker er å peke på hvor slike fenomener egentlig kommer fra. Som at bunaden er fra andre steder i Europa, at kaffen kommer fra Etiopia og den arabiske verden, at vafler kommer fra Hellas osv.

Men at noen enkeltdeler har ulik opprinnelse, endrer ikke at sammensetningen i form av helheten er unik. Selv om du ved pizzalagingen låner mel av naboen og kjøper eksotisk krydder fra Kina, samt bruker vann fra din egen spring, er det likevel din pizza. Noen ganger mistenker jeg også at kritikerne av begrepet «norsk kultur» også bruker slike eksempler for å slippe å diskutere de vanskelige problemene, som knytter seg til kategori 3.

For min egen del er jeg ikke så opptatt av hva folk spiser, hører på eller har på seg. Jeg er imidlertid desto mer opptatt av hva som er og bør være norsk kultur i form av de grunnleggende verdiene som preger et samfunn, altså kategori 3. Rundt denne kategorien er det en del temmelig underlige posisjoner.

Mange som er opptatt av å bevare norsk kultur, peker på kristendommen som en bærende bjelke. Det er ingen tvil om at kristendommen har formet samfunnet i stor grad. Samtidig er de kulturelle fenomenene som mange peker på som viktige i Norge, neppe klart forankret i kristendommen. Dette gjelder for eksempel likhet i form av en egalitær holdning – med få hierarkier og ujålete væremåte, tillit, stor grad av frihet, at vi løser problemer med konsensus og uten vold, saklighet og aksept for ulike samlivsformer.

På samme måte mener jeg mange som er kritiske til uttrykk som norsk kultur bommer ved at de i for stor grad relativiserer. De mener ofte at det ikke er noe særlig unikt med norske verdier. De peker på at det er mange universelle, felles verdioppfatninger. Dessuten viser de til at problemer i fremmede kulturer – som kvinneundertrykkelse og manglende ytringsfrihet – også finnes i Norge/norsk kultur.

Men kulturer er ikke noe som er unikt i seg selv; kulturer får kanskje først og fremst sin egenart i kontrast til andre. Selv om man kan se to fjell ved siden av hverandre, og ikke vet hvor høye de er, så vet man i det minste hvilket som er høyest. Det er ingen tvil om at det for eksempel er mye større grad av likestilling i Norge enn i Midtøsten.

Noen av dem jeg synes er flinkest til å uttrykke hvor store forskjeller det er i kulturoppfatninger, er gjerne innvandrere som kommer fra samfunn med verdier som står fjernt fra det vi er vant til. Den svensk-afghanske forfatteren Zulmay Afzali har i en interessant artikkel forklart hvordan man reagerer ulikt i Afghanistan og Sverige: Da en svensk mann kom med en spøkefull kommentar om hvordan Afzali hadde øreproppene til mobiltelefonen hengende etter seg, lo folk i nærheten. Hadde dette blitt påpekt i den afghanske offentligheten, ville det blitt ansett som en grov krenkelse, med mulig voldelige utfall.

Pussig nok er mange av de som er mest opptatt av at vi bør ha flerkultur og at det ikke er noe spesielt med norsk kultur, samtidig de fremste forkjemperne for en bestemt verdioppfatning. Ofte vil de at vi skal ta et oppgjør med «mannskulturen» i næringslivet, og bruke lover og subsidier for å endre holdninger. De er også ofte sterke tilhengere av rettigheter for homofile og forbud mot sexkjøp. Dette er jo en klar posisjon og et standpunkt om hvilken kultur/verdi som er best – idet man prøver å gjennomtvinge en bestemt oppfatning av for eksempel likestilling.

Grunnen til at jeg synes det er verdt å dvele ved hva norsk kultur er, er at det er helt åpenbart får betydning for samfunnsutviklingen. Verdier og holdninger påvirker bl.a. yrkesdeltakelse, diskusjonsrommet i offentligheten, fremtidig verdiskapning og grunnleggende rettigheter for seksuelle minoriteter. Flere av de mest fremtredende historikerne i dag mener kultur er den kanskje viktigste faktoren bak menneskelig utvikling, bl.a. David Landes og Gregory Clark.

Selvfølgelig vil innvandring være en betydelig faktor i denne sammenheng. Det kan virke som om enkelte er overrasket over at det blir gnisninger. Men det finnes mengder av historiske eksempler på at migrasjon ikke foregår friksjonsfritt. Allerede i 1870 beskrev Karl Marx uoverensstemmelser mellom irske og engelske arbeidere basert på religiøse, sosiale og nasjonale verdier. Slike utfordringer må tas på alvor.

Dessverre er det en utbredt holdning at ting «går seg til», og at det norske samfunnet er solid og nærmest urokkelig. Det virker også som tidligere kamper er kjempet en gang for alle. Men alle som har reist litt utenfor Norges grenser vet at det ikke er slik. I dag har unge menn i den arabiske verden mer konservative holdninger om likestilling enn foreldregenerasjonen. Skal vi bevare det vi liker med Norge i dag, vil det kreves mye innsats også fremover.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook