Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Anmeldelse: Jenny Erpenbeck, «Hjemsøkelse»

Rotete og utmattende

Dagbladets anmelder er ikke imponert over boka til Jenny Erpenbeck, som mange regner som en av Tysklands fremste forfattere.

ANERKJENT: Tyske Jenny Erpenbeck er spådd som kandidat til Nobelprisen. Men meningene om romanen «Hjemsøkelse» er delte. Foto: NTB scanpix
ANERKJENT: Tyske Jenny Erpenbeck er spådd som kandidat til Nobelprisen. Men meningene om romanen «Hjemsøkelse» er delte. Foto: NTB scanpix Vis mer

Jenny Erpenbeck er en av Tysklands fremste forfattere, men det er først de siste par årene hun har blitt oversatt til norsk.

Både «Gå, gikk, har gått» (2017) og «Alle dagers ende» (2018) mottok stor jubel, og forfatteren blir av flere nevnt som nobelpriskandidat.

Nå har den norske utgiveren hennes valgt en roman litt bak i katalogen, «Hjemsøkelse», som kom på tysk i 2008.

«Hjemsøkelse» er en relativt kort, men bred fortelling. Handlingen strekker seg over nesten hele det forrige århundret, og mye dreier seg rundt andre verdenskrig.

Vi møter mennesker på flukt, både de som må flykte fra og de som flykter til et landsted som er sentralt i romanen, og disse menneskenes søken etter et hjem. Landstedet, en stor tomt med fritidseiendommer ved en innsjø utenfor Berlin, er brennpunktet i boka. Hit kommer det leger, forfattere og arkitekter for å bygge og feriere, og jeg ser levende for meg disse som virkelig flotte sommerhus.

Flotte naturskildringer

Forfatterens skildringer av naturen understøtter inntrykket av idyll. I tillegg til stedet er gartneren, som ikke får noe annet navn i boka enn funksjonen sin, en gjennomgående figur:

«Selv eier han verken grunn i landsbyen eller i skogen, han bor alene i en fraflyttet jakthytte i brynet, har gjort det bestandig, alle i landsbyen kjenner ham, og likevel kaller de ham, unge som gamle, alltid bare gartneren, som om han ikke har noe annet navn.»

Gartneren er en stillferdig og dyktig vaktmestertype som steller med både planter, bygging og vedlikehold. Det er mest gjennom ham vi blir kjent med landskapet og vekstene. Kapitlene som er viet gartneren er rolige, nesten meditative, sammenlignet med delene der vi følger andre karakterer.

På landstedet vokser det buksbom og hjortesumak og engletrompeter og i tillegg til mange andre fremmede ord forekommer det blant annet flere nonsens-aktige små rim i teksten. Oversetter Ute Neumann, som også har oversatt de to foregående utgivelsene, har hatt mye å bryne seg på. Hun har gjort en formidabel jobb; samtidig som språket er rikt og variert, er godt og lett å lese.

Flyktige flyktninger

Mange kjenner Jenny Erpenbeck som en politisk forfatter, og hun er særlig opptatt av mennesker i flukt og ondskapen i europeisk historie. I et intervju forteller hun at besteforeldrene hennes var kommunister og måtte flykte til Sovjet under krigen, og at faren hennes ble født på flukt. Mange av de rundt ti-tolv skjebnene vi møter i «Hjemsøkelse» kan minne om på disse.

De mange karakterene i boka utgjør en mosaikk som for meg blir veldig rotete. Jeg kommer omtrent ikke innpå personene, og når jeg først blir litt nysgjerrig på noen, slik som jeg blir på den unge kvinnen Klara i starten av boka, så beveger vi oss brått videre til neste person.

Romanen består i stor grad av skildringer og har omtrent ingen dialoger. En del av innholdet framstår nærmest litt tilfeldig, og det oppstår flere vendinger i stilen som kan virke uten hensikt.

Jeg prøver å liksom gynge meg inn i teksten og stemningen, men det er tungt, ikke reint språklig på setningsnivå, men innholdsmessig. Det er som å lese poesi uten å få lov til å ta de nødvendige pausene. Boka består av godt under to hundre sider, men det blir likevel utmattende. I blant får jeg assosiasjoner til Ingrid Storholmens vakre prosasamling «Tsjernobylfortellinger» fra 2009 som for meg fungerer bedre nettopp fordi den har rikelig med luft.

Gjentakelser

Romanen rammes inn av en prolog som skildrer landskapet i istida, og en epilog der det viktigste huset i boka, arkitektboligen, blir revet. Og mellom der har vi altså en fortettet fortelling om mange mennesker over lang tid. Kanskje kan boka leses som et bilde på det forgjengelige, eller på at alt vi mennesker gjør gjentas: Vi bygger hus, vi drømmer stort og vi dreper hverandre.

Det er mange rent språklige gjentakelser i boka også. Forfatteren sier i et intervju at det ikke egentlig finnes gjentakelser, for alt endrer mening ut ifra kontekst.

I «Hjemsøkelse» opplever jeg derimot gjentakelsene som masete og nesten fordummende, som om forfatteren står på lur for å sjekke om jeg følger med.

Om ikke annet gjør Jenny Erpenbecks levende naturskildringer inntrykk, men jeg er redd det er det eneste, om noe, som kommer til å sitte igjen hos meg.