Rotevatn roter

Vi trenger ikke la høyresidens ønsketenkning gå i oppfyllelse.

POLITISERTE TALL: «I disse regnestykkene kanaliseres det aller meste av veksten til en dobling av privat forbruk i stedet for å styrke velferdstjenestene», skriver Esbati. Foto: Lars Eivind Bones
POLITISERTE TALL: «I disse regnestykkene kanaliseres det aller meste av veksten til en dobling av privat forbruk i stedet for å styrke velferdstjenestene», skriver Esbati. Foto: Lars Eivind BonesVis mer
Debattinnlegg

Leder i Unge Venstre Sveinung Rotevatn mener han kan fastslå «den uunngåelige framtida for norsk økonomi» (Dagbladet 18.9.), og der har vi ikke råd til dagens velferdsrettigheter. Profetien er ikke uttrykk for fakta, men politisk ønsketenking. I min kronikk 16. september tar jeg til orde for en faktabasert velferdsdebatt, i stedet for propagandistiske premisser om at Norge står på randen av konkurs. Norge har høy sysselsetting, både generelt og for grupper som i andre land ofte ikke jobber. Norge har høy produktivitet.Denne suksessen er et fellestrekk for flere land med velutviklede fellesløsninger. Land som i større grad har fulgt den «uunngåelige» oppskriften til Rotevatn klarer seg betraktelig dårligere. Å minne om dette er ikke «å stikke hodet i sanden,» som Rotevatn påstår, men å sette erfaringer fra virkeligheten over markedsøkonomisk skrivebordsteori.

Rotevatn fordreier regjeringens perspektivmelding med Civita-tall, for å få den til å vise et underskudd for velferdsstaten på 600 milliarder i 2060. Han glemmer å nevne forutsetningen for scenarioene der vi «ikke har råd»: I disse regnestykkene kanaliseres det aller meste av veksten til en dobling av privat forbruk i stedet for å styrke velferdstjenestene. Det sier seg selv at fellesskapet ikke får råd, hvis vi ikke betaler inn til fellesskapet. Et slikt scenario betyr en nedbygging av nettopp det som har gjort Norge til et såpass godt samfunn. Men er det dit vi vil? Dette er et politisk valg, ikke en økonomisk bestemt skjebne. De fleste nordmenn har opplevd en eventyrlig økning i egen kjøpekraft. Spørsmålet er om en ytterligere dobling av det private konsumet de neste 50 år er så viktig at vi bør ofre godt helsevesen, velfungerende skoler og verdig eldreomsorg.

Vi trenger ikke la høyresidens ønsketenkning gå i oppfyllelse. Gjennom små og gradvise justeringer i skattesystemet, kan en del av velstandsveksten kanaliseres til offentlige tjenester. En økt skatteinnsats for fellesskapet betyr at man tilpasser fordelingen av ressurser til de faktiske behovene under den såkalte eldrebølgen. En slik balansert utvikling betyr fortsatt mer privat kjøpekraft, selv om det blir litt mindre mer. Til gjengjeld tar vi vare på de norske fellesløsningene. Og det vil folk flest. Ifølge Fafo ønsker over 80 prosent av befolkningen å opprettholde eller øke skattene heller enn å kutte i felles velferd. Å ta denne skatteviljen på alvor er ikke «å stikke hodet i sanden,» men å forholde seg til realitetene.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.