BEGAVET HISTORIEFORTELLER: Ingar Helge Gimle får brukt sine evner som historieforteller i «Hei... Jeg trenger litt hjelp her, jeg...». Foto: Bjørn Langsem, Dagbladet
BEGAVET HISTORIEFORTELLER: Ingar Helge Gimle får brukt sine evner som historieforteller i «Hei... Jeg trenger litt hjelp her, jeg...». Foto: Bjørn Langsem, DagbladetVis mer

Rotløs voksen

Ingar Helge Gimle har historiefortellerens evne til å trekke publikum inn og å vriste ut av dem den reaksjon han vil ha.

TEATER: Å påstå at formen er motivasjonsforedragets ville vært usant. «Hei... Jeg trenger litt hjelp her, jeg...» ligger nærmere bekjennelsen, skriftemålet.

Ingar Helge Gimle gir sin indre kritiker fritt spillerom. Han utleverer store og små dumheter, store og små nederlag, utilstrekkelighet og usikkerhet.

Aksept Han framstiller seg som ubehjelpelig. Et menneske som ikke rekker å finne seg selv før han har rotet seg bort igjen.

Han manipulerer sitt publikums medynksmuskler, i nesten provoserende stor grad.

Og likevel kan «Hei... Jeg trenger litt hjelp her, jeg...» sees som langt mer motiverende enn de fleste motivasjonsmotiverte monologer.

Ikke bare fordi den er full av lattervekkende formuleringer, treffende observasjoner og presise personkarakteristikker. Men fordi den framføres med slik varme og aksept.

Det krever en helt egen form for raushet å se seg selv med alle sine mangler, og å akseptere det man ser. «Hei...» kan meget vel oppfattes som en oppfordring til oss tilhørere om å finne fram til akkurat den rausheten i oss selv.

Sannhetsgehalten? Den er underordnet. Om Ingar Helge Gimle forteller sannheter, eller om han utbroderer, overdriver eller regelrett dikter framstår som helt uvesentlig.

Han har uansett evnen til å engasjere sitt publikum i det han forteller om.

Om den «Ingar Helge» han viser oss er den samme Ingar Helge som han selv og hans nærmeste kjenner igjen gjør ikke forestillingen mer eller mindre relevant for de mennesker den er relevant for.

Fellesskap Ordene er ujålete og direkte. «Hva skjedde underveis, liksom?» «Jeg må gjøre ett eller annet med livet mitt.» Tenkningen som ligger bak dem og i dem, selvgranskende, ofte sår tenkning, blir ikke ukomplisert eller naiv av den grunn.

Overgangene mellom de ubetenksomme, spontane og dårlige valgene, og angerens selvbebreidelse er kjappe og gjenkjennelige.

Ingar Helge Gimle viser seg bevisst den trygghet som ligger i roller og masker.

Skuespillerens roller og masker bruker han i formidlingen, han drar nytte av imitasjonsevnene, når han illustrerer anekdoter, han anvender nyansene i stemmen, når han vil at vi skal forstå hvor historiene vil ende før han har kommet til det punktet i historien at de faktisk ender, han posisjonerer blikket som markør for nærvær, i signalisering av engasjement eller skuffelse.

Privatpersonens roller og masker kaster han tilsynelatende fra seg. Alt er naturligvis kalkulert, nøye planlagt av Gimle selv og av Petter Næss, men det virker oppriktig, utleverende inntil det pinefulle.

I tematikken finnes jo så mye sårhet. I det ligger også renselsen. For sårheten, om ikke årsakene til den, er allmenn, og i det allmenne finnes et fellesskap. Dette fellesskapet er «Hei...» en vei til.

Sluttordene faller brått. De er på en og samme tid overraskende og den eneste naturlige konklusjonen.