HANS ROTMO: Han lar sin motvilje mot de fremmede ikles skadedyrenes terminologi. Foto: Ole Morten Melgård
HANS ROTMO: Han lar sin motvilje mot de fremmede ikles skadedyrenes terminologi. Foto: Ole Morten MelgårdVis mer

Rotmo versus Sartre

Antisemittismens lidenskaper lar seg lett overføre til dagens fremmedskepsis. Vømlingen Rotmo og Fjordmannen Jensen spiller på de samme strengene i appellen til det irrasjonelle.

Kommentar

Mens de politisk våkne klør seg i huet over sammenhengen mellom loppeinvasjonen i Hans Rotmos vrøvle-maoistiske Vømmøldal og Heinrich Himmlers fortolkning av jødeutryddelsene som en parallell til hygiene og avlusning, sitter jeg og leser Jean-Paul Sartres tekst om antisemittismen fra 1944. Den er et djervt forsøk på å trenge inn i rasjonalet i jødehatet, et forsøk på å forstå hvordan også intelligente mennesker, kunstnere, forfattere, kunne hengi seg til jødehat. Men Sartre finner ikke noe rasjonelt der. Derimot finner han en sterk lidenskap hos jødehateren. Et sterkt ønske om å forenkle verden slik at intoleransen føles naturlig.

Sartre viser at antisemittismen ikke tilhører den politiske sfæren, men derimot er uttrykk for en metafysisk tro på et skarpt skille mellom det absolutt gode og absolutt onde, altså en form for manikeisme. Det foregår en kamp, og den handler om alt, om selve vår overlevelse, vår identitet. Kompromisser er umulig, vi står overfor en katastrofe. Antisemitten trenger ikke se på det gode, det er tilstrekkelig å konsentrere seg om det onde, i en pervers, sadistisk fiksering. Den sentrale aktiviteten blir å samle anekdoter som kan nære den umettelige lidenskapen.

Årsaken til at jeg leser Sartres «Tanker om jødespørsmålet» er at Simen Sætre drøfter disse teoriene i det nyskrevne etterordet til pocketutgaven av sin bok om fjordmannen, Peder Nøstvold Jensen. Boka kom opprinnelig i april i fjor og ble anmeldt av meg i Dagbladet. I etterordet forteller Sætre om hvordan Jensen gradvis tok mer og mer avstand fra bokas framstilling, og om hvordan han samtidig beveget seg inn i en sfære av offentligheten han tidligere ikke hadde hatt tilgang til.

Man kan fikle med språklige grenseganger mellom satire og injurier, skepsis og fiendtlighet, terrorisme og frihetskamp. Det er godt mulig hatet ikke begynner i språket, men det er her det formuleres.

Når Rotmo lar sin motvilje mot de fremmede ikles skadedyrenes terminologi, virkeliggjør han Sartres teori om antisemittismen som lidenskap. Han kan bagatellisere det negative ved å hevde at «lopper og lus» bare handler om mengde, men ikke desto mindre treffer han rett nede i grumsekjelleren hos mottakerne, i den irrasjonelle lidenskapens kraftsenter. Neppe utilsiktet.

Og som Sartre slo fast — i 1944, akkurat i de dagene da det begynte å gå opp for enhver hvor omfattende jødeutryddelsene var — kan den forenklende lidenskapen like gjerne overføres til å gjelde afrikanere eller «de gule». Og åpenbart også vår tids syndebukker — kvinner i «telt».