Rottefangerens fløyte

På den politiske venstresida er det frykt og forvirring over at ytre høyre overtar deres kampsaker. Det er et feilspor, skriver John O. Egeland.

Kommentar

På 80-tallet beklaget statsminister Jan P. Syse (H) seg over at Arbeiderpartiet hadde stjålet Høyres klær mens de var ute og badet. Gro Harlem Brundtland repliserte raskt at det er typisk for Høyre å bade mens andre driver med politikk. Nå gjentar seansen seg, skjønt i nye omgivelser. For noen dager siden brukte Klassekampens sjefredaktør Bjørgulv Braanen den badende Syse som et bilde på hva som rammer de radikale: «Det samme skjer nå med høyrepopulismen, som konsekvent stjeler venstresidas saker».

Braanen har latt seg imponere av at den nyvalgte presidenten Donald Trump lynraskt tok imot representanter for amerikansk fagbevegelse, og at han tidligere har møtt lederen for USAs Landsorganisasjon (AFL-CIO) og presidenten i Teamsters. Amerikansk fagbevegelse er begeistret over at Trump tar de første skrittene «mot en handelspolitikk for arbeidsfolk i USA». Klassekampens sjefredaktør viser også til at høyrepopulistene i Europa står i spissen for å forsvare offentlig velferdspolitikk. Til sammen skaper «denne revolusjonen i det politiske landskapet … enorme utfordringer for venstresida, som utfordres på sin eksistensberettigelse – på selve livsnerven i sin politikk», skriver Braanen.

Linn Herning, daglig leder i For velferdsstaten, har liknende synspunkter og opplevelser som Klassekampens redaktør. I en artikkel i Morgenbladet forteller Herning hvordan det gikk frysninger nedover ryggen på henne da hun innrømmet overfor seg selv at hun var 50 prosent enig i en parole i en svensk fascistmarsj («Kamp mot storfinans og folkeforrædere»). Herning mener venstresida, herunder de hun med dårlig skjult forakt omtaler som urbanister, feminister, og klimaforkjempere, nå må ta arbeiderklassen på alvor. Disse må slutte å være hårsåre og ikke rote seg «bort i all slags kulturanalyser som dyrker fram de verdimessige uenighetene». Eller verre: «fortsette å ri sine kjepphester i ensom majestet og forakte alle som ikke er hundre prosent enige med dem, eller ignorere det enkle faktum at ikke alle lever like økonomisk komfortable liv som oss i den norske skravleklassen».

Artikkelen fortsetter under annonsen

Jeg tviler ikke på at både Braanen og Herning har som mål å stanse høyreradikalismens frammarsj. Samtidig er det noe tafatt, innskrenket og foruroligende over deres analyser. Historien viser med gjentakende kraft at anti-kapitalisme er et sentralt propagandaelement i de fleste høyreradikale bevegelser. Velferdsstaten er heller ikke noe fremmedelement. Det var f.eks. Vidkun Quisling som i 1944 innførte forløperen for barnetrygden. Høyreradikal nasjonalisme får bare vind i seilene når den appellerer til folkelige behov og strømninger. Den har alltid maskert seg i andres klær.

Samtidig er det ingen grunn til å la seg fange av rottefangerens fløyte. Høyreradikalismens kritikk av kapitalismen er like dyp som et fuglebad. Den private kapitalen får alltid beskyttelse, med mindre den oppfattes som etnisk eller politisk fiendtlig. Velferdsstaten, som ytre høyre sier den kjemper for, handler ikke om universelle rettigheter, men om forsvar på etnisk grunnlag. Mot fremmede inntrengere. Det folkestyret de ny-autoritære hyller er flertallets rett til å dominere mindretallet og disiplinere minoriteter. De har liten forståelse for at demokratiets kjerne er de begrensninger som er lagt på myndighetene og folkeflertallet: Rettsstaten og mindretallets rettigheter.

Når de stramme delene av venstresida føler seg invadert av høyrepopulistene, handler det om noe mer enn en slags likhet i materiell interessepolitikk. Ytre høyre og ytre venstre har – på ett viktig punkt – et ideologisk sammenfall: Forakt eller skepsis når det gjelder liberale friheter. Spørsmål som gjelder ytringsfrihet, religionsfrihet, rettsstaten eller balansen mellom staten og individet, er i beste fall annenrangs politiske temaer. Noe som høytflygende intellektuelle sysler med i sine tårn. Slike saker angår i liten grad folket eller arbeiderklassen, som har langt mer jordnære interesser å slåss for. Man skal lete lenge for å finne noe mer nedlatende og historieløst enn dette.

Det finnes ingen motsetning mellom liberale friheter og forsvaret av et trygt og verdig liv. De forutsetter hverandre. Alternativet er autoritært svermeri.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook