Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Rottem og det ufyselige

«Dagbladets Øystein Rottem har lest en rå og motbydelig roman. Han reagerer som om en slyngel har fjertet i klasserommet hans.»

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Øystein Rottem har lest en rå og motbydelig roman. Den er spunnet rundt en gutts vonde barndom, en ung manns møte med kjærligheten og, mest sentralt, en selvvalgt militær karriere, først som rekrutt i Fremmedlegionen og senere som soldat i et borgerkrigsherjet land i Mellom-Amerika. Romanen er lagt i hodet til en fåmælt og folkesky jeg-forteller som i ettertid har forskanset seg med pumpehagle og hjemmelagde granater på et bortforpaktet gårdsbruk i Norge.

Så langt er Øystein Rottem og jeg neppe uenige om hva vi har lest. Vi har lest den samme ordknappe og oppstykkede historien om en tidlig herdet ung mann, som med åpne øyne verver seg som soldat og kaster seg ut i en blodig borgerkrig i en annen verdensdel, uten å ta avstand fra grusomhetene han snart blir vitne til og selv en del av. Han går lenger enn som så. Hovedpersonen i Henrik Hovlands roman «Amputasjon» har et forhold til krig og kamphandlinger som kan ta pusten fra de fleste. Han får kick av det. Adrenalinet fosser ekstatisk gjennom ham der han løper i dødsforakt mellom hvinende prosjektiler og kulenedslag, hiver seg ned og besvarer ilden. Det får ham til å føle seg lykkelig og utbryte: Strid gjør deg ren, hel og vakker. Krig er bra for deg. Han synes også at alt blir vakrere og ser ting klarere når han er i strid.

romanen «Amputasjon»

Ved å slakte en stor roman i full offentlighet, har Øystein Rottem gjort den relativt ukjent forfatter Henrik Hovland til litterær martyr, skriver forfatter Magnar Johnsgaard.

Det er åpenbart her det knyter seg for Rottem. Er ikke dette forherligelse av krig, så vet jeg ikke (...)! fnyser han fortørnet over at forlaget har belemret ham med noe så ufyselig. Ikke bare liker hovedpersonen i boka og machomennene rundt ham (med unntak for en skvetten bergenser som likte seg bedre i Libanon) å krige, de kriger sågar på feil side! I stedet for å oppføre seg som gode nordmenn og støtte geriljaen, slutter de seg til regjeringshæren for å ta rotta på opprørerne. De kaller dem ikke engang for frigjøringssoldater, men apekatter! De er ikke mindre respektløse i omtalen og behandlingen av kvinner. De utsetter dem riktignok ikke for nakkeskudd eller spark til hodet. Til gjengjeld feier de over dem i alle stillinger, og det enten de vil eller ikke. Og skolemester Rottem reagerer som om en slyngel har bannet i kirken eller fjertet i klasserommet hans. I alle fall får han hengt bjella på avskummet: Romanen oser ikke bare av krigsfascinasjon, tordner han i avsky, den oser av rasisme (...), kvinneforakt (...) og en rekke andre holdninger som kvalifiserer til betegnelsen «fascisme».

Hadde han latt det bli med det, lagt en troverdig fortolkning av romanen til grunn og gitt Henrik Hovland en noenlunde fair rettergang, ville jeg ha latt Øystein Rottem ha anfektelsene sine i fred. Han gjør ikke det. Han blir så oppbrakt av lukta i en sterk og velskrevet norsk roman, at han finner en dårlig setning i den og ser seg nødt til å advare allmennheten mot signaleffektene. Han etterlyser pasifister i nyere romaner og minnes med vemod gullalderen i moderne norsk litteratur, da begavede dikterspirer valfartet til Albania for studielånene sine og skrev progressivt om sjølproletarisering og militærnekting, når de ikke drakk øl og hyllet massemordere som Josef Stalin, formann Mao og Pol Pot. Og så byr Henrik Hovland ham dette: En smørje der norske romanskikkelser plaffer ned venstreradikale apekatter i bushen, kvinnfolk blir kalt for fitter og markspiste lik blir sparket i hodet!

Er det rart at en sjokkert bokanmelder tar fram øksa? Etter å ha tjent norsk litteratur et helt liv og pløyd seg gjennom tusenvis av romaner, kommer Øystein Rottem til samme konklusjon som en annen kjent politiker: Dette har han ikke fortjent! Når han må holde seg for nesa for å komme seg gjennom en roman, er det pinadø nok. Når den mest innflytelsesrike bokanmelderen i landet får etterkommere av Hitler og Goebbels slengt i fanget, er begeret fullt. Når en ung norsk forfatter ikke har noe bedre å ta seg til enn å leve seg inn i skildringen av en illusjonsløs muskelbunt som kvikner til liv på slagmarka, og gjør det så overbevisende at flere enn Rottem kommer til å skvette i godstolen, er det på tide å rope et varsku, så alle hører det.

Og varsku blir det ropt, for nå er bokanmelder Rottem i harnisk. Han er forbannet på forlaget som har sluppet igjennom et makkverk han burde vært spart for. Han er så forbannet på forfatteren at han ser seg nødt til å kappe hodet av slyngelen, men hvordan skal han få tak i en utspekulert svinepels som gjemmer seg bak romanfigurene sine? Frustrasjonen kommer tydeligst til uttrykk i dette sitatet: Hvis ikke forfatteren mener at krig er bra for deg, så burde han faen hakke meg sagt fra om det på en måte som var til å forstå. Dette er naturligvis et stort problem for lesere som ikke klarer å ta romaner for det de er, men storinkvisitor Rottem er ikke i beit for metoder. Han lar ganske enkelt bokanmelderen tolke forfatterens innlevelse i historien som manglende distanse til stoffet. Dermed kan han sette likhetstegn mellom jeg-forteller og forfatter, og vips, så kan han dra den avslørte drapsmannen til skafottet, uten rettergang, uten at tiltalte får anledning til å forklare seg og uten å ha satt seg skikkelig inn i saksdokumentene (les: Henrik Hovlands roman).

Det er all mulig grunn til å gratulere Rottem med effektiv justis. Taliban eller en hvilken som helst militærjunta kunne ikke ha gjort kortere prosess. For det skal Øystein Rottem ha: I sin behandling av motbydelige diktverk tar han oppgavene som litterær bøddel langt alvorligere enn oppgavene som litteraturanmelder. Det skal Henrik Hovland ta med ro. Ved å slakte en stor roman i full offentlighet, har Øystein Rottem gjort en relativt ukjent forfatter til litterær martyr, skaffet ham den oppmerksomheten han fortjener og tusenvis av lesere han ellers neppe ville ha fått. Så om Henrik Hovland ikke har vært inne på tanken til nå, kan det godt hende at han sender Øystein Rottem en vennlig hilsen til jul, med takk for vel utført arbeid.

Skulle det etter dette likevel finnes forfattere som heller vil bli forstått enn slaktet av Øystein Rottem, behøver heller ikke de å være lei seg. Nå vet de punkt for punkt hva de har å holde seg til: 1. Hør ikke på lesere, litterater og store fortellere som sier at en roman står og faller med forfatterens innlevelse i stoffet. Hør på Rottem, som sier at den faller. Jo større innlevelse, jo dypere blir fallet. 2. Still deg aldri solidarisk med romanskikkelsene dine, dersom de bærer våpen, sier noe stygt, gjør noe fælt eller har usympatiske karaktertrekk. 3. Ta avstand fra alt Øystein Rottem ikke tåler å lese i et eget forord, gjerne også et etterord, i tilfelle han skulle glemme forordet underveis. Det kan jo hende den beste. 4. Unngå for all del å skrive romaner i jeg-form, for da kommer Rottem med formlene sine.

Sjefanklager Rottems formler for vurdering av litterære kunstverk og avretting av diktere er nemlig såre enkle. Hovedperson = forfatter. Roman = selvbiografi. Begge deler til det motsatte er bevist, og bevisbyrden påhviler forfatteren. Dersom ingenting annet uttrykkelig er sagt, forbeholder han seg retten til å stille forfatteren personlig til ansvar for alt som sies og gjøres i romanen. Günter Grass skal være glad for at Øystein Rottem ikke var bokanmelder i Tyskland da «Blikktrommen» kom ut. Med samme nidkjære lesemåte som han bruker i Henrik Hovlands tilfelle, ville Günter Grass ha blitt stemplet som nazist og sjelelig forkrøplet, og Franz Kafka ville ha blitt viftet vekk som et vemmelig insekt.

Øystein Rottem synes sikkert ikke dette er morsomt. Det gjør ikke jeg heller. Det han foretar seg med en stor roman og en god forfatter, er like uredelig som ufyselig. Stilt overfor en sterk og usminket skildring av krig og amputert følelsesliv, parkerer han sitt litterære skjønn og leser Henrik Hovlands roman som en ekspedisjonssjef med blankofullmakt til å ta seg av ubehaget og svineriet i kunsten. Men for all del: Ved å gå ut som han gjør, skader Øystein Rottem hverken Henrik Hovland eller romanen hans. Ved å forholde seg til diktning som om han jobbet i sedelighetspolitiet, og til romanforfattere som om han hadde sitt mandat fra statsadvokaten, skader han bare omdømmet til seg selv og tilliten til sitt bokanmelderi.

Hele Norges coronakart