Rottems rute

Folk fra kysten er noe for seg sjøl, sies det: ramsalte, værbitte og med sans for den friske replikk. Og Øystein Rottem, utvandret kysttrønder bosatt i København, er ikke den som avsanner en god historie eller en saftig formulering.

Derfor passer det jo godt at den siste boka hans, som slett ikke handler om hurtigruta, faktisk bærer det stolte navnet «Hurtigruta». Litterære friheter skal man alltid unne seg.

Som forfatteren sier det: «Dette er ikke en bok om hurtigruta». Greit nok, det dreier seg om en litterær reise langs kysten, med stopp her og der mellom holmer og skjær. En slags hurtig rute, med selve skuta som symbolsk reisefølge som knapt nevnes underveis. Ingen dum idé, og selvfølgelig en klar tilsnikelse.

Men så lenge Rottem kjenner farvannet som sin egen bukselomme, og forteller og skrøner med tydelig engasjement, skal det være ham tilgitt. Kyst-Norge har fått sin egen litteraturhistorie, og det er ikke få forfattere som kan trekkes inn her. Enten er de født ved kysten, eller så har de bodd der, eller så har de simpelthen bare skrevet om den. Leseren møter en broket forsamling underveis. Vi kan vel si at det er blitt en fin tur.

Store barn

Blant annet får vi vite at sunnmøringer har «...en egen, besynderlig evne til å spre redsel og dårlig samvittighet blant nordmenn. De er en av de minste folkestammer i landet (...) likevel makter de å holde resten av befolkningen i en tilstand av evig terror». Fullt så saftig som dette er ikke Rottem sjøl, for uttalelsen tilhører Agnar Mykle, som mente at sunnmøringen var en rabiat skikkelse - fanatisk nøysom og notorisk gjerrig. I sterk motsetning til nordlendingen: «Når en sunnmøring kommer hjem fra fisketokt, har han tjent 400 kroner. Han setter 400 kroner i banken. Når en nordlending kommer hjem fra tokt, har han tjent 200 kroner. For de 20 kjøper han silkesjal til kjæresten, for de 180 kjøper han wienerbrød.» Eller som en forskrekket geistlig sa det for et par hundre år siden: «Indbyggere i Lofoden og Vesteraalen ere egentlig uden Charakteer (...) Lik store barn lever de i Nuet og lar seg styre av egne lyster og fordeler.» På den annen side er det heller ikke så greit å være bergenser, særlig ikke når man heter Nordahl Grieg, er skjønnånd og dikter, og i ung alder prøver seg som sjømann: «Havets hæslige gleder / griner grelt mot mitt blikk. / Slagsmål og råtne eder / halvgamle kvinnfolk og drikk». Skinnet bedrar, kystfolk kan være så mangt. Ikke alle er like ramsalte.

I godt selskap

Også danskenes Ludvig Holberg var bergenser, slik den ulastelige Arne Hestenes var en like vaskeekte tromsøværing. Og når til og med østlendinger som Arild Nyquist og Lars Saabye Christensen - riktignok etter mangeårige opphold i nord - regnes som medpassasjerer på Øystein Rottems rute, ja da er vi nok med nordlandsfilosofen Zappfes ord «avlet i tang» noen hver av oss. I så fall er vi i godt selskap, og under kyndig litterær ledelse. Skipper Rottem ror seg som vanlig trygt i land.