Røverroman for damer

Vibeke Løkkeberg kan ikke lyve seg fra sin bakgrunn som filmmaker når hun opptrer som romanforfatter. I «Purpur» byr hun på en stram og spenningsfylt dramaturgi. Det er likevel det visuelle aspektet som er det mest påfallende ved boka - hennes tredje roman.

Løkkeberg maler storslåtte landskapsbilder når hun skriver. Det er Toscanas myke daler med olivenlunder, vingårder og glødende solstråler speilet i silkestoffer som danner kulissene til den fargesterke historien.

Korstog

I maktens sentrum, nær renessansepaven Pius 2.s hær og hoff, befinner en norsk kvinne seg. Anna er hentet fra 1400-tallets klosterliv på Vestlandet, viet til en toscansk adelsmann og stilt til pavens disposisjon som fargerske fordi hun kjenner purpurfargens hemmelige ingredienser.

Purpur, som framstilles av sekretet fra en mer eller mindre utdødd snegleart, har siden antikken vært skattet på høyde med gull. Men purpurfargens symbolverdi overgår alt annet; det er denne dyprøde gløden som skal pryde en paves kappe foran korstoget mot Konstantinopel. Sultanen og hans janitsjarer skal skrekkslås og beseires ved hjelp av purpur når Europa skal samles under én religion.

Hekseri

Anna er verdifull og beskyttet fordi hun besitter noe paven trenger. Hun utfordrer - på heltinners vis - de begrensningene som er lagt på hennes kunnskap. Så fristes hun over evne: En dag er skatten oppbrukt og konvensjoner brutt; hun har ikke lenger noe å tilby maktens menn - verken sønner eller purpur. Dette er den gamle leksa om igjen: Hun er ferdig som kvinne.

I inkvisisjonens regime får de kjønnsbestemte intrigene ytterligere dramatikk ettersom heksebålene alltid knitrer i bakgrunnen. Annas endelikt skal ikke røpes her, for boka kan leses som en slags damenes røverroman. Men den er et helproft stykke arbeid, basert på omfattende research i historisk, litterært, arkitektonisk og fargeteknisk materiale.

På det fortellertekniske planet gjenkjenner man signaturen til en sann «drama queen».