Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Meninger

Mer
Min side Logg ut

DEBATT

Helgekommentaren fra Cathrine Sandnes

Rowling-raseriet: Som et klassisk moderdrap

Når J.K. Rowling kan bli vår tids Knut Hamsun, sier det litt om tiden vi lever i, men aller mest om hva bøker kan bety for hver enkelt av oss.

Illustrasjon: Flu Hartberg
Illustrasjon: Flu Hartberg Vis mer
Meninger

EKSTERNT BIDRAG: Dette er en debattartikkel. Analyse og standpunkt er skribentens egen.

Egentlig skulle jeg bruke denne sommeren på å lese alle bindene av Marcel Prousts «På sporet av den tapte tid». Det har jeg tenkt hver eneste sommer de siste ti årene, at nå – i år – skal jeg koste på meg denne serien. Jeg skal spare opp nok tid til å få lest bøkene i et langt jafs, uten avbrytelser, sånn at jeg kan forsvinne fullstendig inn i et annet univers, leve et annet liv og tenke noen andres tanker. I stedet har jeg brukt sommerkveldene på å lese bøkene om Harry Potter.

Som tenåringsmamma for to representanter for andre bølge av Potter-generasjonen, de som ble lesere da hele serien var ferdig og en etablert suksess, har jeg trodd jeg var temmelig godt orientert. Jeg kan filmene utenat. Jeg har tilbrakt til sammen åtte timer på Potter-land utenfor London. Jeg har tatt diverse tester på nettet og funnet ut jeg åpenbart er en krysning mellom Håsblås og Ravnklo, som jeg får annenhver gang, og har en temmelig ekkel katt som skytsverge. Men jeg har altså ikke lest bøkene. Heldigvis. For i så fall hadde jeg ikke hatt denne frydefulle gleden til gode.

For min del er dette utvilsomt det beste som har kommet ut av de mange underlige og dels ubehagelige debattene som ruller for tiden. Enten det er om trans, representasjon eller rasisme, for ikke å si alle tingene på en gang, og hvor J.K. Rowling har blitt en skyteskive for kritikk fra alle kanter. Her i Norge har kritikken blitt presentert og brakt til torgs av journalist Emilie Portås Anderssen i en kommentar som har blitt sørgelig pinlig for henne, og hennes høyst fraværende redaktør i NRK. Man vet man har hatt en dårlig dag på jobb, når listen over rettinger, endringer, presisjoner og strykning av påstander man ikke har hatt dekning for, snart er like lang som den opprinnelige kommentaren.

Mellom linjene ligger det likevel noen interessante problemstillinger i kommentaren hennes. Det ene en generasjonsforskjell i blikket man har på verden. Det andre er et syn på litteraturen hvor både tekst og forfatter er forventet å være plettfri, ren og rank. Eller, som journalisten sier i kommentaren: «Som barn var det derfor naturlig å se på forfatteren som en helt. Kan jeg fortsette med det?»

Det går en linje mellom et slikt spørsmål og de mange debattene om Knut Hamsun og hans forfatterskap. Kan man lese Hamsun når han var nazist? Var han egentlig nazist, eller var det egentlig kona som det? Ser man spor etter nazismen og et slett menneskesyn i litteraturen hans? Og er det mulig å hylle dikteren, med en gate, statue eller byste, og dermed skille dikteren fra privatpersonen?

I møtet med kritikken mot den manglende representasjonen på Galtvort, at det er for få fargede, og de som er det er stereotypier, at det ikke er noen representanter for LHBTQ-folk og at fremstillingen av gnomene egentlig er anti-semittisk, er det lett å bli ironisk. Dette er tross alt ikke en sosialrealistisk roman fra Stovner. Eller en bok som diskuterer forholdet mellom biologisk og sosialt kjønn. Det er Galtvort. Som er befolket av trollmenn og hekser med tryllestaver og sopelimer. Men skal man først gå inn på den galeien, og lete etter mulige utslag av umoral, er det én gruppe som kommer skikkelig dårlig ut av det: tjukke, hvite mennesker. Er det noen som blir fremstilt gjennomført hånlig, er det Dudleif og faren.

Skulle man ha tatt dette bokstavelig, og tenkt at disse to eksemplene var typiske for Potter-bøkenes implisitte holdning til overvektige, kunne man lett ha konkludert med at dette er en serie som mener at tjukke folk er dumme, stygge og slemme. Og kanskje kunne det ikke ha vært mulig i dag, tjuetre år etter at første bind kom ut, å ha latterliggjort menneskers fedme på den måten Rowling gjør.

Kanskje kunne det heller ikke ha vært mulig å skrive om Galtvort, uten å understreke trollmennenes og heksenes etniske opprinnelse, seksuelle legning og holdning til eget kjønn. Eller hatt tre hvite hovedpersoner. I dag ville det kanskje ha blitt oppfattet som et utsagn i seg selv, hvis man skrev en bok hvor ingen av disse problemstillingene ble tematisert. Litt på samme måte som min barndoms oversettelse av «Huckleberry Finn» brukte ordet «neger», et ord som i dag ville ha vært umulig å bruke. I hvert fall ikke uten at man dermed plasserer seg svært tydelig i det politiske landskapet.

Men det er klart, hvis man skal lese Harry Potter inn i en tradisjon av undertrykkende litteratur, må man også hoppe glatt bukk over det samtlige bind faktisk handler om: Kampen mot renhetstenkning. At mennesker får verdi ut fra blodet de er født med, og tanken om rene raser. Som Humlesnurr sier i bind fire: «Det spiller ikke noen rolle hva en person er født som, bare hva han vokser til å bli»

Raseriet mot J.K. Rowling, fra generasjonen av barn hun har gjort til lesere, er som et klassisk moderdrap. Først og fremst vitner raseriet og skuffelsen om hvor mye bøkene har betydd, knapt noen forfatter har så mange dedikerte lesere over hele verden. Og ingen skal si at J.K. Rowling ikke har advart leserne sine mot å tenke på mennesker i enkle kategorier som «onde» og «gode». Barn blir ofte forvirret av Severus Slur og Albus Humlesnurr: Den ene viser seg å ikke bare være slem. Den andre viser seg å ikke bare være snill. Litt som J.K. Rowling selv, altså.

I likhet med de aller fleste av oss. For som alle som har lest noen bøker vet: Det som får oss til å lese en bok igjen, og enda en gang, er det vi gjenkjenner, men ikke helt forstår. Det er nyanser man ikke får øye på med en gang, dobbeltbunn man ikke har lagt merke til, det er tvetydighet, ambivalens og valg som uunngåelig vil ramme uskyldige. En plettfri helt, er derimot bare en flat figur – og sannsynligvis en forfatter med elendig fantasi.

Lyst til å diskutere?

Besøk Dagbladet debatt!