Roy Jacobsen er nummer 20

Hvorfor er «Seierherrene» en av vår tids beste bøker?

Seierherrene solgte 100 000 eksemplarer høsten 1991 og var årets store bestselger. Den 633 sider tjukke romanen markerte også Roy Jacobsens store gjennombrudd. Før «Seierherrene» var Jacobsen en «kritikeryndling», en «forfatternes forfatter». Nå var han med ett en av våre store epikere, en som foretok imponerende dikteriske sveip over vår nære historie, mens de som hadde fulgt Jacobsen fra starten, selvsagt mente at han var bedre før.

Tittelens seierherrer er arbeiderklassen, som bygger landet og vinner kampen for sine rettigheter. De skaper sosialdemokratiet, en samfunnsform grunnlagt på solidaritet og samhold, dugnad og ansvar for fellesskapet.

Jacobsen tar oss først med tilbake til Helgeland i 1927. Vi følger Johan Strand, fisker, bonde og anleggsarbeider, i hans harde hverdag. Datteren Marta blir satt bort til fosterforeldre og noen år seinere følger vi henne til Oslo, der hun får jobb som stuepike i Grefsenåsen. «Innvandreren» Marta blir mobbet for sin dialekt og generelt dårlig behandlet.

Rogern fra Årvoll

Romanens første halvpart fortelles i 3. person, mens de noe lengre andre delen introduserer jeg-fortelleren Rogern. Han er Martas sønn og vokser opp på Årvoll. Han er også like gammel som Roy Jacobsen - som vokste opp på Årvoll. Også formmessig markerer romanens andre del en ny tidsalder; den er mer fragmentarisk og springende i formen enn skildringen fra Nordland og handler om et miljø og en epoke som svært mange kjenner seg igjen i. Det var nok en del lesere som tok det store spranget inn i sosialdemokratiet ved å hoppe over noen sider i første delen og foretrakk å leve seg inn i Rogerns gjøren og laden i Groruddalen i stedet. Rogern sliter med å bli en del av gjengen og ser opp til sine tøffe storebrødre. Han har problemer på skolen, men klarer seg, får barn og fører oss inn i jappetid og dataalder.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Et stort stykke Norge

«Seierherrene» er en ambisiøs roman. Jacobsen gir utviklingen av det moderne Norge en episk form og tildeler på den måten Norge en form for storhet. Norge var at svært annerledes samfunn for femti år siden og disse endringene er det fristende å mytologisere, både på godt og vondt: Samholdet var helt tydelig mye sterkere, men det samme var nøden og strevet med å skape seg et godt liv. Det er romanforfatterens jobb å gi et så troverdig bilde som mulig av denne forvandlingens mange fasetter.

Men tittelen på romanen er nok også ironisk ment. Det er jo vanskelig å være sosialdemokrat - både i 1990 og i dag - og tenke at nå går alt så meget bedre, framskrittstanken er fortsatt gyldig og likhetsideologien likeså. Det er visstnok et framskritt at Marta fra Helgelandskysten ikke lenger kommer til Oslo for jobbe å som stuepike for fiffen. Men er det et framskritt at Marta fra Helgeland kommer til Oslo for å tiltre en konsulentstilling, hyrer vaskehjelp fra Sri Lanka, lar polakker installere et mer trendy kjøkken og kjøper seg 50-talls retromøbler som de færreste hadde råd til på 50-tallet? Om tretti år vet vi kanskje svaret, når datteren til en pakistansk taxisjåfør skriver «Seierherrene II».

KJØRER PÅ: «Det er uhyre oppmuntrende med en forfatter som gir seg hen til sin fortellerglede og ikke bremser før han har fart gjennom et halvsekel av landets historie og er framme ved sin egen nåtid.» Fra Dagbladets anmeldelse i 1991. Foto: LARS EIVIND BONES
KJØRER PÅ: «Det er uhyre oppmuntrende med en forfatter som gir seg hen til sin fortellerglede og ikke bremser før han har fart gjennom et halvsekel av landets historie og er framme ved sin egen nåtid.» Fra Dagbladets anmeldelse i 1991. Foto: LARS EIVIND BONES Vis mer